Det innerste i oss er guddommelig

De ti bud – 8.aug. 2021

Prekenteksten på søndag er de ti bud (2.Mos.20.1-17), noe som for meg er det helt uforståelig. De ti bud tilhører den førkristne kultur, og ikke den historien der menneskeheten er på vei til neste skritt i bevissthetsutviklingen, den som Jesus innledet – «gudsriket er inni dere» eller opplevelsen av at «Kristus lever i meg» (Paulus). De ti bud ble til som hjelp til å kontrollere drifter og emosjoner for at mennesket kunne løftes opp fra dyrisk flokkbevissthet til jegbevissthet. Det er rettsvesenets og ikke religionens oppgave å håndheve det som er rett på dette nivået.

På vei til neste skritt i evolusjonen øver vi på kontakt med guddommeligheten inni. Vi har holdt på i 2000 år og synes å være langt fra mål, men hvis vi fortsetter å holde fokus på drifter og emosjoner, og «synd», er jeg redd det bare vil tjene til å holde oss fast i det gamle, i gammel bevissthet, «øye for øye, tann for tann». Og vi kommer ikke videre.

Vi må se framover. Etter Darwin (1859) har det vært vanlig å tro at evolusjonen utfoldes etter prinsippet «survival of the fittest», at det er den sterkeste som overlever og fører slekten videre. Disse tankene har preget ikke bare biologien, men også økonomien og samfunnslivet i sin helhet, kanskje også teologien. Den sterkeste, den smarteste, den klokeste overlever. Men nå vokser en ny biologi fram. Dens budskap er at det er den med mest kjærlighet som overlever og fører genene videre – the Survival of the Most Loving. Neste skritt i evolusjonen.

Den amerikanske biologen Bruce H. Lipton er talsmann for denne nye retningen. I boken The Biology of Belief (2008) redegjør han for den nye innsikten. Utgangspunktet for hans forskning er det som kalles epigenetikk. Det er læren om at omgivelsene styrer genene, og ikke omvendt. Og at det må være en større kraft og sammenheng bak det hele som vi lever og beveger oss i.

I tradisjonell biologi og medisin dominerer fremdeles den tanke at genene styrer livet. En tenker at mennesket og resten av skaperverket er styrt og underlagt genene og vi kan lite gjøre i forhold til det som er nedlagt i oss. Den nye vitenskap viser derimot at på molekylnivå er det slik at omgivelsene påvirker genene. Det er på den måten livet har utviklet seg fra de enkleste encellede vesener som oppsto på jorden for 3 milliarder år siden til det moderne menneske. Utviklingen er ikke styrt av individer som kjemper seg fram, men av samhandling i fellesskapet. Jorden er én samhandlende organisme. «Vi er ikke offer for genene, men er selv herrer over vår skjebne» sier Lipton. «Vi er i stand til å skape liv som flyter over av fred, lykke og kjærlighet.» Det er ikke genstyrte hormoner som kontrollerer våre kropper og vårt sinn. «Vår overbevisning kontrollerer kropp og sinn, og dermed våre liv» sier han. Lipton støtter seg også på den nye fysikken som lærer oss at alt er energi og at alt henger sammen. Hans bok handler om «mysteriet hvordan omgivelsene virker inn på cellenes oppførsel uten å forandre den genetiske kode».

Tanken har innflytelse på genene. Det å temme tankekraften «kan være mer effektivt enn de medikamenter du er programmert til å tro at du trenger» sier Lipton. Forskning har vist at «energi har større virkning på materien enn kjemikalier». Det vi tenker, har innvirkning på kroppen. Derfor er det å «temme sinnet for å fremme vekst hemmeligheten ved livet». Dette er en innsikt som både Buddha og Jesus i sin tid formidlet, og nå peker vitenskapen i samme retning: «Det er ikke genene, men overbevisning som kontrollerer livet». Du har et valg. Du kan filtrere livet ditt med rosafarget tro og overbevisning, og «det vil hjelpe deg til å vokse». Eller du kan bruke et mørkt filter «som gjør alt mørkt og gjør din kropp og ditt sinn mottakelig for sykdom. Du kan leve et liv med frykt eller et liv med kjærlighet. Det er ditt valg». Hvis du velger å se verden med kjærlighet, så «vil din kropp svare med helse». Hvis du derimot velger å tro at du lever i en mørk og farlig verden, så «vil din helse tilpasse seg» i selvforsvar og du blir lettere syk. Å tenke positivt er en biologisk utfordring.

Dette er ikke uttrykk for en overflatisk tenk-positivt-filosofi. Det viser seg at bare å tenke positivt ikke virker for de fleste. For det vi er blitt innlært fra barndom og oppvekst, sitter i underbevisstheten og styrer mye av atferden. Mange har derfor oppdaget at det ikke alltid er lett å tenke positivt. Hvis du har vokst opp med budskapet «du er ingenting» eller «du er elendig», så sitter det så dypt at positive tanker ikke kan endre noe som helst, og du kan trenge terapi for å komme videre. Du må oppsøke impulser og miljøer som gir deg en positiv bekreftelse. Selvfølelsen må ha næring.

Derfor må vi komme opp med noe annet og sannere enn bønnen: «Se i nåde til meg syndige menneske som kjenner lysten til det onde i mitt hjerte» eller «Gud, for deg bekjenner jeg min synd og delaktighet i det som ødelegger livet. Tilgi meg min skyld i Jesu Kristi navn». Dette er kraftfulle signaler til det underbevisste som i lys av både ny og gammel viten er ganske skadelig. Og det er helt motsatt av Jesu budskap, at gudsriket «er inni dere». Når vi står overfor utfordringer, både i den enkeltes liv, i samfunnet og i verden, trenger vi å bli minnet om at det innerste i oss er guddommelig. Vi trenger bekreftelsen at visdommen og kjærligheten er grunnsubstansen i oss, og at vi kan handle fra det nivået. Vi er ikke lenger på de-ti-buds nivå, men har begynt på vandringen mot det indre gudsriket.