av psykolog Hermod Nordby Hansen
For meg er det å være psykolog både noe av det vanskeligste og det enkleste som finnes.
På den ene siden krever det å være psykolog at man må ha en form for livsvisdom som er så dyptgående at den kan favne alle betingelsene, forutsetningene og sammenhengene i menneskelivet. Dette er en fordring til den enkelte psykologen som er så stor at den aldri vil kunne innfris. All den litteraturen man må lese, alle de teoriene man studerer, hele det begrepsapparatet man må tilegne seg er brikker i et puslespill man aldri blir ferdig med å legge. Eller dersom man har kommet – for å bruke en metafor fra PC-spillene – opp til et visst nivå, til et ”level”, vil det alltid være mange videregående nivåer som er mer kompliserte, uoversiktlige og nærmest uoppnåelige i forhold til det nivået man befinner seg på. De menneskelige utviklingsmulighetene ser ut til å være like uendelige og uutgrunnelige som livet selv. Å være psykolog vil derfor alltid innebære at man gjør det beste man kan ut fra det nivået – eller den ”level” – man har kommet til og håpe på at dette er tilstrekkelig til å være til nytte for klienten.
Men på den andre siden har mennesker en enestående evne til å komplisere livet. Det å sitte ansikt-til-ansikt med klienten kan vise seg å være den enkleste sak av verden. Men alle teoriene og begrepene man omgir seg med blir ofte noe som, istedenfor å hjelpe psykologen, kan skape alvorlige hindere i den åpne, direkte kontakten med klienten. Litteraturen, teoriene og begrepene – kort sagt: den psykologiske ”ideologien” – kan lett rammes av uttrykket fra folkedypet: at det er noe som gjør at man ”går over bekken etter vann”. Alt det man trenger ligger ukomplisert til stede i øyeblikket (”vannet”). Men man har blitt så blendet av den psykologiske ”ideologien” at man ikke ser det som ligger rett foran nesa på en. Derfor søker man etter ”vannet” andre steder og der man faktisk ikke kan finnet det. Dette skaper en fremmedgjøring i forhold til det å være ”en hjelper”, det å være ”en klient” og om hva som er hjelperens oppgave vis-à-vis klienten. Ideologien og beskrivelsen blir viktigere enn det som skjer, her og nå; bildet av klienten blir viktigere enn klienten selv. Ofte tenker jeg på de psykologiske teoriene, beskrivelsene og ”teknikkene” som en slags våtdrakt som skal beskytte psykologen mot å bli berørt i møtet med klienten. Det er i hvert fall en ting som disse teoriene sjelden nevner: hvordan man skal være naken og ubeskyttet i møtet med klienten.
Jeg tror dette henger sammen med en forvirring om hva som kan betraktes som en målestokk for et menneskes liv (om vi kan driste oss til å bruke et slikt begrep), en målestokk som kan fortelle oss om i hvilken grad et menneske beveger seg mot, eller vekk fra, en realisering av sin grunnleggende menneskelighet. Når vi skal nærme oss en bestemmelse av hva en slik grunnleggende målestokk eventuelt kan være, slår hele kulturen til med alle mulige motstridende oppfatninger og meninger om hva det vil si å være et menneske. Men for å skjære gjennom alt det støvet som slike diskusjoner fort kan virvle opp, vil jeg peke på to faktorer som må være tilstede i enhver oppfatning om hva et menneske er og, i aller høyeste grad, elementer som inngår i en terapeutisk holdning.
Selv om det er mye som kan sies om dette, vil jeg i denne sammenheng nøye meg med to faktorer. Den ene kan vi kalle ”ubetinget tilstedeværelse” og den andre, og nært beslektet med den første, er ”radikal akseptering”.
Betingelsesløs tilstedeværelse
Det er to amerikanske psykologer som, mer enn noen andre, har satt disse begrepene på dagsorden. Det første, den ubetingede tilstedeværelsen, står sentral i John Welwoods bok: ”Towards a psychology of awakening”[1]. For å være terapeut må man være til stede (”present”) i alt det som stiger og synker i terapirommet – både i det som skjer ”i” klienten, ”i” en selv og ”i” forholdet mellom klienten og en selv. Å være til stede på denne måten innebærer at man (så godt man kan) registrerer alt det som skjer. Alle ordene som blir sagt, og alt det som ikke sies; hvorfor disse ordene blir brukt fremfor andre; de små trekningene rundt øynene like før klienten begynner å gråte, eller hvordan han unngår å vise frem tårene. På samme måte er alt det som skjer i terapeuten viktig: tanken på den siste sykehusinnleggelsen som dukker opp akkurat i dette øyeblikk, trangen til å rekke klienten kleenex-esken før han har spurt om den selv; at man blir berørt (og berørt på hvilken måte, til og med pinlig berørt) av noe klienten sier osv. Alt er ledd i en prosess som forteller at både klienten og terapeuten deltar i en samtale som sprenger rammene for det som vanligvis finner sted mellom to mennesker og som det er terapeutens oppgave å være tilstede i.
Men terapeuten skal ikke bare være til stede. Han skal være til stede, i alt det som stiger og synker i det terapeutiske forholdet, uten å sette betingelser. Dersom terapeuten begynner å vurdere det som skjer i forhold til klienten, om han for eksempel begynner å vurdere klienten ”diagnostisk”, er han ikke lenger tilstede uten betingelser. I det øyeblikket terapeuten ”tenker diagnostisk” (som det vanligvis heter), er han til stede for dette diagnostiske begrepsapparatet og klienten (og ikke minst terapeuten selv) trer i bakgrunnen. Man har mistet klienten og man har mistet seg selv i det diagnostiske formularet. Man er ikke lenger til stede fordi man har kastet et nett over den terapeutiske situasjonen og man er fanget i dette nettets betingelser. Som den britiske filosofen Simon Blackburn sier i boka ”Truth”: ”We try to capture reality in the net of words, but are left only with words” (Blackburn, s. 95).
Den betingelsesløse tilstedeværelsen derimot setter kun en betingelse: du skal være til stede for et annet menneske, uten å bedømme, fordømme, ta stilling til, eller nødvendigvis prøve å forstå eller innlemme i noen teori eller begrepsbestemmelser. Kort sagt: du skal være til stede uten å sette betingelser. Om klienten rekker frem hånden til en hilsen nå han kommer til timen, er terapeuten der og gjør ingen forskjell på om hånden er kald eller varm, tørr eller klam. Han hilser tilbake, uten å reagere, uten å tilføre situasjonen noen oppfatning om hvordan et håndtrykk bør være. Om klienten ikke vet hva han skal si, er det ingen forskjell for den betingelsesløse tilstedeværende terapeuten om klienten snakker eller ikke. Terapeuten møter klienten med det samme nærvær enten dette nærværet fylles med ord eller taushet. Når klienten endelig snakker, hører terapeuten alle nyansene i klientens tale, uten å legge vekt på noen framfor andre, uten å foretrekke noen temaer fremfor andre eller katalogisere og rubrisere de han ikke liker eller de som ikke passer inn i det som forventes. Billedlig talt kunne vi si at den tilstedeværende terapeut er som et hus klienten kan gå inn i og ut av. Huset er det samme uansett hvem som går inn i det og uansett hvilken anledning det rommer – om det er en fødsel eller begravelse, et bryllup eller en skilsmisse, eller rett og slett bare er en hverdagsbegivenhet som de færreste finner det for godt å nevne. Huset skaper en ramme rundt alle begivenheter som gjør alle like betydningsfulle uten at det tar stilling til verdien av noen.
Hensikten med denne betingelsesløse tilstedeværelse er at alt det som ligger i det terapeutiske møtet – både ”i” klienten, ”i” terapeuten og ”i” forholdet mellom dem (og ”i” forholdet til verden) – skal få leve et uforstyrret liv, skal få en sjanse til å vise seg fram, akkurat slik det er. For det som psykologien benevner med den noe misvisende betegnelsen ”det ubevisste”, mao. det som i tråd med den psykologiske ideologien er det som skaper vanskeligheter i livet, kan bare heves opp i dagslyset når det blir sett (og hørt, erkjent). Det er denne tilstedeværelsen som, i følge det Karl Ove Knausgård nevner i en helt annen sammenheng, hjelper til med ”å trekke det som finnes ut fra skyggene av det vi vet” (Karl Ove Knausgård, Min Kamp, første bok, s, 192).
Radikal akseptering
Denne holdningen kan bringe alt fram i dagen – både det kjente og alt det som Tarjei Vesaas kaller det ”som det er sviande skam at bli nægt – det som har vori der heile tida” (Tarjei Vesaas, Kimen). En slik selverkjennelsesprosess bringer sjelden bare ”gode nyheter” til overflaten. Den fører til at alt kan komme for en dag og dette legger et stort press på den terapeutiske åpenheten i dialogen. Dette betinger en villighet til ærlighet og til å åpne opp for alt det denne ærligheten kaster lys over. Det er denne åpenheten som ligger i uttrykket ”radikal akseptering”. Det er først når man har denne villigheten (og kanskje også ”evnen”) til å akseptere alt det man rommer at man kan gjøre seg håp om å komme i kontakt med livet.
Mange av de ”sannhetene” det terapeutiske møtet kan ”avdekke”, er svært kompromitterende og meget skambelagte. Men også disse må man vedstå seg og innlemme i ens selvdefinering. For det er ikke den enkelte kompromitterende sannheten i seg selv som er problematisk – hvor bisarr og hemmeligholdt den enn måtte være. Men det er det at den er ekskommunisert og derved holdt utenfor det bildet man vil vise utad av hva eller hvem man er. Det er dette som gjør at man aldri kan leve et fullt liv. Eller sagt på en annen måte: det er motstanden mot det fortrengte som er problematisk og ikke fortrengte det i seg selv. Begrepet ”den radikale akseptering” har blitt lansert av Tara Brach i en bok med samme navn og betegner en holdning hvor alt det som rører seg, alle følelsesladde bilder og bevegelser, blir mottatt med åpenhet og lyttet til. Den er ”radikal” fordi den godtar alt det som stiger og synker. I prinsippet holdes ikke en eneste strømning (ikke et eneste rom i huset) utenfor den terapeutiske oppmerksomheten. Alt vil før eller siden vise seg for den ubetingede tilstedeværelsen og det er den radikale aksepteringen som tar i mot, holder det fram i lyset og åpner det opp i den terapeutiske dialogen.
Disse to aspektene ved den terapeutiske dialogen – den ubetingede tilstedeværelsen og den radikale aksepteringen – skaper en forutsetning for å gjøre en vanlig samtale om til en prosess der både klienten og terapeuten, fordi de er til stede i og for alt og aksepterer alt de er til stede i, får en sjanse til å oppleve selv livets puls.
Et nødvendig tilleggsnotat om: å tenke
Hele vår kulturkrets er fremfor noe dyrkere av tanken. Selve bildet på den vestlige kultur ligger nedfelt i Rodins skulptur ”Tenkeren” der han hviler hodet mot den ene hånden, fortapt i sine egne dypsindige tankerekker. Men uansett hvordan man filosofisk oppfatter menneskets tanke, kan ingen benekte at en tanke er noe annet enn de aktuelle saksforhold som tanken retter seg mot. Tanken på smaken av en sitron, hvor realistisk og livaktig den enn måtte være, er noe annet og ”blekere” enn selve opplevelsen av det å sette tennene i en ekte sitron. Tanken på en sitron kan nok fremkalle den syrlige sitronsmaken i munnen. Men denne smaken blir bare et svakt speilbilde av den ekte sitronsmaken. Problemet oppstår når man ikke kan skille mellom den ekte og tenkte sitronsmaken og man ureflektert tror at det kun er det tenkte som er tilfelle. Når det er slik (og dette gjelder faktisk som en regel med ganske få unntak i vår kulturkrets) har man, som Alan Watts utrykker det, byttet ut middagen med menyen (Alan Watts, Zen-veien). I en annen sammenheng har jeg uttrykt det på denne måten: ”Tenkningen kan ofte ha fjernet seg så mye fra ”virkeligheten” at den kan sammenlignes med en som gikk ut en sommermorgen med kalosjene på og som tror at det lukter friskt av gress og dugg fra føttene når han kommer inn etterpå, mens de kun lukter av innestengt gummi.” (H. N. Hansen: Anandam sutram).
Denne tankestyrte og tankedominerte virkeligheten er så utbredt i vår kulturkrets at de færreste har noen ide om at det finnes nivåer av erkjennelse som er mer synkron med det som til enhver tid er tilfelle hinsides denne tankedominerte virkeligheten. En tanke vil aldri kunne nå denne virkeligheten. Den tilhører en annen energiform. Den er lukket om seg selv, som et bilde er lukket om sitt eget innhold, og er kun en stedfortreder for det objektet som er fraværende for tanken (og bildet). Tanken er kun til stede som et bilde for noe som er tilfelle. Og når tanken er til stede som et slikt bilde, påtrenger den seg sitt nærvær og alt annet trer i bakgrunn og forsvinner ut av synsfeltet. Men at det er slik, vet den tenkende (som regel) ingenting om. Selv den tenkte sitronsmaken gir jo kroppslige opplevelser og dette er nok til at den tenkende er tilfreds med tenkningens nivå (og, igjen ifølge Alan Watts, forsyner seg grådig av menyen uten å kunne synke inn i den gastronomiske opplevelsen).
I den terapeutiske relasjonen har slike tankestyrte virkeliggjøringer spesielt sårbare konsekvenser. I den terapeutiske opplevelsen ligger tanken så nært inn på selve opplevelsen (bildet befinner seg ”i”, og er en del av, det avbildete) at det er vanskeligere å få øye på dens stedfortredende karakter. Tanken tilriver seg hele oppmerksomheten og fremstiller seg selv om som den er alt som er tilfelle. Delen tar helhetens plass og man taper helheten av syne. De to nevnte aspektene i den terapeutiske holdningen – den ubetingede tilstedeværelsen og den radikale aksepteringen – tar konsekvensen av denne forvrengningen og sikter mot å snu prosessen. De danner en holdning hvor alt som skjer kan bidra til gradvis å utvide erkjennelsesgrunnlaget utenfor tankens grenser (og begrensninger). En vag fornemmelse, som vanligvis er for utydelig eller for pinlig til å festes i oppmerksomheten, innlemmes i helhetsopplevelsen og kan være starten på en utvidet fortelling om seg selv (som toppen av isfjellet vitner om den store mengden med is som ligger under vannflaten). Den kan bidra til å tøye den grensen som tanken har rettet mot alt det som ligger ”utenfor” tankens område og som den ennå ikke vet noe om, har tenkt på eller erkjent. Den kan være en veiviser fra delen tilbake til helheten. På samme måte kan alle fenomen som melder seg for den terapeutiske oppmerksomheten være åpninger på den kronglete veien vekk fra den tankestyrte, og høyst begrensede, virkeligheten. For hver gang dette skjer, svekkes tankens enerådighet og man vender tilbake til en tilstand preget av rå umiddelbarhet i forhold til det som er tilfelle. Først da er man til stede i livet, med åpen beredtskap til å motta alt nytt som oppstår og slipper det igjen når det har utspilt sin rolle. I den terapeutiske relasjonen får man da en mulighet til å være ubetinget til stede, beredt til å akseptere alt det som stiger og synker på en gjennomgripende, radikal måte.
Ekspertens ekspertise
Så langt har jeg med vilje unnlatt å snakke om ulikheter i holdning og handling hos klienten og terapeuten. I utgangspunktet trenger det ikke være noen forskjell mellom den måten de forholder seg til seg selv, til hverandre og til livet på. Den terapeutiske sammenkomsten kan gjerne framstå som et møte mellom likemenn (slik som for eksempel en japansk te-seremoni kan tenkes som et paradigme på et likeverdig møte i oppmerksomhet og nærvær, der partene i vårt tilfelle ikke drikker te sammen, men utveksler livserfaringer og ståsted i en prestisjefri samtale).
Men dersom det skulle være noen forskjeller, hva skulle da de eventuelt bestå i? Hva består ekspertens ”ekspertise” i? Det er vanlig å tenke seg at fagfolk – psykiatere, psykologer og andre – innehar en innsikt som hever dem så og si over andre og gir dem en privilegert rett til å felle dommer over andres ve og vel (bl.a. i form av det som lettvint kalles ”diagnostiske vurderinger”). Dette skaper et skille mellom ”fagfolkene”, eller ekspertene som har denne retten, og klientene eller pasientene som må finne seg i å bli karakterisert og katalogisert av ”ekspertene”. (I min tid som psykolog har jeg sett alt for mye av slikt misbruk av fagfolkenes tilrevne definisjonsmakt!) Etter min mening er dette en meget feilaktig oppfatning av hva en eksperts ”ekspertise” måtte bestå i. En slik holdning rammes midtskips av zen-buddhisten Suzuki Roshi’s uttalelse om at ”i nybegynnerens sinn er det mange muligheter, i ekspertens sinn er det få” (Suzuki Roshi: Zen mind, beginner’s mind).
Dersom det skal være snakk om en ekte ekspertise hos terapeuten, må den nettopp ligge i at han er ekspert på å sette i gang, opprettholde og avslutte en slik prestisjefri samtale mellom seg selv og den såkalte ”klienten” – en samtale som fremfor noe annet bæres av prinsippene om den betingelsesløse tilstedeværelse og den radikale aksepteringen av alt det samtalen innebærer. Men for å være en katalysator for en slik samtale, er det en forutsetning at terapeuten vet hva denne holdningen medfører for sin egen del og hvordan han kan grunnfeste denne holdningen i sitt eget liv. Ekspertens ekspertise består mao. i å være til stede i sitt eget liv på en slik måte at han alltid er beredt til å akseptere det han måtte finne på en radikal måte. En helt annen tradisjon ville si at hans ekspertise innebærer at han har utviklet en høy grad av ”mindfulness”. Eller hvorfor ikke si at han er ekspert i ”den frittflytende oppmerksomhet” (dersom vi med dette mener både ”frittflytende” og ”oppmerksom”).
REFERANSER:
Blackburn, Simon: ”Truth”
Brack, Tara: “Radical Acceptance”
Hansen, Hermod Nordby: ”AnandamSutram”, upuplisert
Knausgård, Karl Ove: ”Min Kamp, første bok”,
Suzuki Roshi: “Zen mind, beginner’s mind”
Vesaas, Tarjei: “Kimen”
Watts, Alan: ”Zen-veien”, Gyldendal Norsk Forlag,
Welwood, John: ”Towards a psychology of awakening”
Comments