Et notat om psykoterapi av pensjonert psykolog Hermod Nordby Hansen.
Innledning
Alle mennesker har en unik evne til å helbrede seg selv. Men noen ganger trenger et menneske hjelp utenfra fordi det av en eller annen grunn ikke har tro på sine indre helbredende krefter. Det mennesket som opplever å ha et psykisk ”sår” som ikke vil gro, vil før eller siden søke hjelp hos en ‘psykoterapeut’. Det er om forholdet mellom psykoterapeuten og den som søker hjelp vi skal snakke om her.
I møtet mellom den som søker hjelp og ‘terapeuten’ oppstår det, i hvert fall i de heldigste tilfellene, en prosess som etter min mening har (og også bør ha) sakrale, eller hellige, strømninger. Mange vil tenke at terapi er en «medisinsk» virksomhet og vil kanskje oppleve den religiøse språkbruken jeg bruker som fremmed og kanskje også anstøtelig. Til dem vil jeg forsøke å klargjøre mitt «åndelige» ståsted.
For det første opplever jeg meg selv som en religiøs person, men jeg «tilhører» ingen bestemt religion. Men det betyr ikke at jeg mener at «religion» hører hjemme innenfor den virksomheten vi vanligvis kaller terapi. Jeg er helt på linje med psykoterapitillegget til A Course in Miracles som sier at «Formal religion has no place in psychotherapy”. Men det legger noe overraskende til: but it also has no real place in religion» (P2, II, 2:1).
Det er viktig å skille mellom religion, som et produkt, eller en ferdig beskrivelse, av virkeligheten, som et sett av påstander om hva som skal gjelde for den ”åndelige” sannhet på den ene siden og en religiøs, eller åndelig praksis, som en hjelp til å komme bakenfor enhver form for beskrivelse på den andre. Det er min grunnleggende overbevisning at en åndelig opplevelse er uunngåelig etter hvert som man gir slipp på de forestillingene (både de biografiske og f.eks. religiøse forestillinger og beskrivelser) som begrenser det man holder for virkelig og, som til syvende og sist, begrenser ens liv.
For det andre tror jeg det finnes et Grunnleggende Virkefelt som har skapt alt det skapte, men som antakeligvis, og paradoksalt nok, ikke selv er skapt. Den vanlige betegnelsen for dette opphav er naturligvis Gud (i dette ordets mange, og udefinerbare, betydninger). Dersom dette Grunnleggende Virkefeltet finnes, bør det være et særdeles viktig poeng for alle å forsøke å finne ut hva dette eventuelt skulle være og hvordan det kan tenkes å manifestere seg i ens liv. Det er denne undersøkelsen – som føres i ens eget sinn og hjerte – som er den åndelige praksisens hensikt og mening.
For det tredje tror jeg at vi er skapt av dette opphavets eget stoff, og at vi alle har dette opphavet i oss som en indre, grunnleggende virkelighet. Jeg ser ikke bort fra at det er denne indre grunnen i oss som er våre sanne identitet. For å komme i opplevelsesmessig kontakt med denne grunnen («Grunnens Lysende Klarhet» som er den tibetanske optimistiske betegnelsen), må vi først bli i stand til å redusere (og kanskje også: å fjerne) de blokkeringene vi måtte ha bygget opp rundt denne indre virkeligheten; og de blokkeringene vi må fjerne, er først og fremst våre biografiske feiloppfatninger og begrensninger, alt det som gjør at vi lever i en mindre, og snevrere, virkelighet enn det som strengt tatt er nødvendig.
Det å fjerne disse begrensningene i vår oppfatning og i vår væremåte, anser jeg som siktemålet for en terapi. En terapi skal ikke sikte mot å gi den som søker hjelp en religiøs, eller åndelig, opplevelse, men arbeide for å oppheve de blokkeringene et menneske har mot sin indre, dypere virkelighet. I den grad dette skjer, vil et menneske oppleve en økende grad av indre ro og kjærlighet.
Jeg mener derfor det er et såkalt «kategorimistak» å plassere terapi (her i betydningen psykoterapi) innenfor en medisinsk ramme. Det ideelle siktemålet med terapi handler ikke om å redusere smerte eller bekjempe sykdom, men å gi mennesket en mulighet til å velge et liv i kjærlighet og indre fred.
Dette er grunnen til at jeg gir min terapiforståelse betegnelsen sakral (eller hellig) terapi. (Dette høres kanskje bedre ut på engelsk hvor det samme ville kalles «sacred therapy».) Det er derfor naturlig å bruke begreper med et åndelig innhold. Med slike begreper forsøker jeg vel egentlig å gripe etter noe som aldri vil kunne fanges inn i de ordene vi bruker. Faktisk er det vel snarere slik at denne indre, guddommelige (eller åndelige) kjernen i oss bare kan oppleves i de øyeblikkene da språket stopper helt opp. Men når vi skal forsøke å kommunisere med andre må vi bruke de språklige redskapene vi har tilgjengelige. Dersom man henger seg opp i de ordene som er brukt, blir man fort en don Quijote som selv trodde at han sloss mot veldige hærer. Men alle kunne se at fiendens truende lanser bare var de store, roterende vingene til en fredelig og godmodig vindmølle.
Om å være ikke-vitende
I dag er det mange som liker å bruke betegnelsen ‘terapeut’, ‘healer’ o.l. om seg selv og sin egen virksomhet. Men slike betegnelser blir fort misvisende dersom man glemmer at dette bare er sosiale (yrkes)betegnelser som ikke beskriver noen egenskap hos den personen som utøver en slik virksomhet.
I en viss forstand er det direkte arrogant å bruke en slik tittel. Å kalle seg selv ‘terapeut’ o.l. kan lett forlede andre (og ikke minst en selv) til å tro at man besitter en slags «mystisk» evne som det andre mennesket, altså ”pasienten”, ikke har. Min erfaring sier meg at dette er direkte galt. Riktignok har jeg mange erfaringer og mye kunnskap (hva nå det er) som hjelper meg i den terapeutiske situasjonen. Men det som disse erfaringene først og fremst synes å ha lært meg, er at jeg hverken kan vite hva som skjer i det andre mennesket eller hva som skjer, og hva som kommer til å skje, i timen. Jeg kjenner til enkelte ”fakta” om personen, slike ting som hva vedkommende heter osv. Jeg kan også høre, og danne meg et inntrykk av, det den andre sier - og av det jeg tror han ikke sier. Men jeg vet rett og slett ikke hvilke opplevelser den andre har som bidrar til at dennes ord og setninger blir formet slik de blir.
Videre vet jeg heller ikke hva som er ‘best’ for det andre mennesket. Kanskje har jeg en opplevelse av hva som har vist seg å være nyttig for meg selv. Men jeg vet ikke, og kan heller ikke vite, om dette også er nyttig for den andre.
Jeg anser derfor at en viktig forutsetning for i det hele tatt å arbeide som ”terapeut”, er at man har fortstått at man alltid vil befinne seg i en «ikke-vitende» posisjon. Dette er ikke bare en jålete talemåte eller en posisjon som jeg mer eller mindre motvillig inntar. Dette er etter min mening faktisk terapeutens eneste reelle posisjon. Å tro noe annet, er etter min mening å utøve sin behandlingsvirksomhet på grunnlag av en illusjon - en illusjon om at man ”vet” noe om det andre mennesket som dette menneske ikke selv har tilgang til.
Men samtidig som den «ikke-vitende» posisjonen er uunngåelig, er erkjennelsen av å være ikke-vitende også en av terapeutens viktigste ressurser. Dette viser seg i den måten en ikke-vitende terapeut vil møte den som ber om hjelp på. Dersom jeg er klar over at jeg ikke vet og ikke kan vite hva som foregår i det andre mennesket, vil jeg møte den andre med en helt annerledes og forutsetningsløs åpenhet. Min ikke-vitende-het fører til at jeg vil lytte på en uforsvart, våken og genuin interessert måte. Dermed er jeg med på å skape et rom hvor den andre får sjansen til å vise seg fram - både for meg, men frem for alt for seg selv. Dersom jeg som terapeut besitter noen som helst form for ekspertise, må det være å tilrettelegge dette terapeutiske rommet for den andre. Det er bare dette som kan være min «faglige» kunnskap, og ikke det at jeg skulle ha tilgang til en eller annen form for «esoterisk viten» som skulle gi meg en overordnet innsikt i den andre personen.
Det terapeutiske rom
Hva betyr det så å gi den andre et rom? For det første må dette bety at jeg i en eller annen forstand trekker meg tilbake fra den terapeutiske arenaen slik at den andre kan få den plassen han trenger. Det er flere måter å beskrive denne tilbaketrekningen på. Noen har kalt det «å være gjennomsiktig» (Jourard), mens andre kaller det «å sette seg selv i parentes» (Kierkegaard). Min måte å si det på er at jeg «ikke skal stille meg i veien for Lyset». Mitt utgangspunkt for den terapeutiske virksomheten er at jeg har en tro på at alle mennesker er del av en Viten som er større og mer klartseende enn den man vanligvis selv har tilgjengelig. I stedet for å snakke om «underbevissthet», er jeg mer tilbøyelig til å snakke om «overbevissthet». Denne overbevisstheten inneholder alle de ressursene et menneske trenger for å se klart, og som dermed gjør det mulig å løse det en oppfatter som problemer. Faktisk mener jeg at et mennesket opplever å ha problemer nettopp fordi det tilsynelatende har stengt seg ute fra denne Overbevisstheten. I stedet for å ha en åpen tilgang til denne Overbevisstheten, blir menneske fanget inn i trange og begrensende forestillinger om seg selv og livet. Det er bare det som disse bildene og beskrivelsene fremstiller som blir opplevd som virkelig, og vi glemmer å stille spørsmål ved disse forestillingenes gyldighet. Den amerikanske psykoanalytikeren Roy Schafer sier dette ganske treffende: «Questions are not allowed to exist outside the system of fundamental beliefs». (Roy Schafer: The Analytic Attitude)
På samme måte som kroppen har en evne til å helbrede det som er sykt (f.eks. et kutt i fingeren som gror sammen igjen), har også den menneskelige psyke en tilsvarende helbredende kraft - dersom den får de rette vekstbetingelsene. Og det er nettopp dette rommet jeg angivelig skal være ekspert på å skape, som gir det andre menneskets psyke de rette vekstbetingelsene.
Å være harmløs
Men for at dette skal være mulig, må jeg, som terapeut, være harmløs. Psykiske problemer henger alltid sammen med angst. Med andre ord begrenser vi oss (vår identitet, vår livsutfoldelse osv.) fordi vi av en eller annen grunn er redde. Som oftest er vi redde for å vise hva som «egentlig» bor i oss. Vi vet ikke hva den andre vil tenke om oss dersom vi viser oss fram og vi velger derfor å gjøre bare det synlig som vi selv aksepterer. Men det terapeutiske rommet vil bare fungere dersom det gir den som ber om hjelp muligheten til å tre frem med hele seg - spesielt de sidene som vedkommende selv ikke synes er akseptable. Men et menneske som frykter å bli angrepet (det vil i denne sammenhengen kanskje bety: ikke akseptert), vil ikke ta sjansen på å vise seg fram i dette rommet. Bare det ”å sette en diagnose”, noe som i dagens diagnostiske kultur innenfor psykiatrien innebærer å vurdere et annet menneske kun ut fra mangler, feil og forstyrrelser, er i dypeste forstand et angrep på ”pasienten”. Den som skal utøve funksjonen som terapeut må derfor te seg på en annen måte. Han eller hun må oppføre seg slik at den andre tør å ta sjansen på å åpne seg. Men for at det skal skje, må terapeuten være harmløs. (...To be wholly helpful...is impossible without being wholly harmless... A Course in Miracles, T4, VII, 8:1-2). Dersom den som søker hjelp ikke benytter seg av det terapeutiske rommet, er dette etter min mening et resultat av at terapeuten ikke er harmløs nok. ‘Motstand’ er derfor i første rekke noe som har med terapeuten å gjøre, framfor å være en egenskap hos den som søker hjelp.
Den Hellige Ånd er den eneste terapeut
Det jeg personlig gjør for å skape dette terapeutiske rommet, er for det første å motta den som søker hjelp på vanlig, anstendig måte. Etter at vi har utvekslet de nødvendige sosiale vendingene, trekker jeg meg mentalt tilbake og ber om hjelp omtrent på følgende måte:
«Jeg er her for å yte sann hjelp.
Jeg er her for å representere Ham Som sendte meg.
Jeg trenger ikke bekymre meg for hva jeg skal si eller hva
jeg skal gjøre, fordi Han Som sendte meg vil rettlede meg.
Jeg er fornøyd med å være der Han ønsker at jeg er, fordi jeg vet
at Han er der sammen med meg.
Jeg vil bli helbredet i det jeg lar Han lære meg å helbrede.»
(A Course in Miracles, T2, V, 18:2-6)
Jeg tenker selvsagt ikke selve ordene, men prøver å realisere, eller åpne meg for, den virkeligheten disse ordene beskriver. Jeg demonstrerer heller ikke overfor den andre på noen som helst måte at jeg gjør dette. Den andre trenger på sin side gjerne også en liten pause for å falle «på plass». Min erfaring er at dette derfor er en helt umerkelig prosess for den andre.
For meg er dette avgjørende for at timene skal bli «gode». Det som vanligvis skjer, er at det inntrer en endring i min bevissthet etter denne «bønnen» om hjelp. Det er som om jeg opplever at den Hellige Ånd (eller den Store Ånd, Overbevisstheten etc.) overtar de videre utspillene fra min side i terapien. ‘Jeg’ er mer eller mindre «oppløst» og er nærmest redusert til en tilskuer til det som skjer. Ofte kan jeg oppleve et forbausende klarsyn og hele min oppmerksomhet kan være til stede i den andres verden, på den andres premisser. Det følelsesmessige innholdet i timen er helt og holdent bestemt av den andres opplevelse i øyeblikket. Alt som skjer i terapien blir da fremkalt av møtet mellom den som søker hjelp og den Hellige Ånd (eller den Store Ånd, Overbevisstheten etc.). Konkret opplever jeg det som om jeg har «lånt» ut kroppen min til en bevissthetsform som vet og som bruker min stemme (og mine tanker, min erfaringsbakgrunn etc.) til å hjelpe den terapeutiske prosessen framover. Det er ikke noen magisk grunn til at dette skjer. Heller ikke har jeg noen uvanlige evner som gjør dette mulig (så som synskhet e.l.). Jeg anser dette som en helt naturlig prosess som oppstår når man som terapeut «ikke stiller seg i veien for Lyset». Faktisk er det heller unaturlig dersom dette ikke skjer. Dersom dette ikke inntreffer, er det fordi den som har tatt på seg rollen som terapeut er alt for sterkt «til stede» og griper ved sin tro på å vite (egentlig: sin uvitenhet) forstyrrende inn i den terapeutiske prosessen (for eksempel ved å tenke – og å snakke – ”diagnostisk”).
Selv opplever jeg meg samtidig både som en erfaren ‘terapeut’ og som en uvitende nybegynner i denne situasjonen. På den ene siden har jeg ofte sett slike prosesser gjenta seg i de terapiene jeg har vært med på som terapeut. Men på den annen side føler jeg meg som en nybegynner fordi jeg aldri kan forutse hva det neste øyeblikket vil føre med seg.
Terapi handler om å lære
For meg handler derfor terapi utelukkende om det å lære. Terapi er et verksted hvor læring skal finne sted. Jeg som terapeut er like mye i en læringsposisjon som den som ber meg om hjelp. På forhånd kan ingen av oss vite hva vi skal lære. For dersom vi visste det på forhånd, hadde vi jo ikke trengt å lære det. Og dersom jeg tror at terapi handler om at jeg som terapeut skal lære noe bort til den som ber meg om hjelp, vil jeg ikke være i stand til å lære noe selv. Da vil jeg stenge av fra alt det som er terapeutisk virksomt i møte mellom oss, alt som skjer ville være «forutbestemt» og terapien blir i beste fall et sosialt samvær uten dypere mulighet til å skape en reell endring.
Dersom jeg skal kunne lære, må jeg være villig til å sette helt til side det jeg vet - eller rettere sagt det jeg tror jeg vet. Så må jeg la Alt-Det-Som-Er-Større-Enn-Meg vise meg hva som er dette spesielle terapeutiske møtets dypere mening.
Men det betyr også at jeg ikke kan ha noen forventning om et bestemt «resultat» av terapien. For dersom jeg bestemmer meg på forhånd for hva terapien skal føre til, da er det jo jeg, i all min uvitenhet, som har lagt premissene og målestokken for terapien. Alle ønsker om at terapien skal føre fram til bestemte «resultater» vil derfor virke som filtre som hindrer meg i la den egentlige terapeuten, den Hellige Ånd (eller den Store Ånd, Overbevisstheten etc.), utføre Sitt arbeid.
Hvor lenge en terapi skal vare, er en gjensidig beslutning som tas i fellesskap av meg som terapeut og den som ber om hjelp. Jeg tror det ideelle terapiforløpet vil vare helt til begge deltakerne, både terapeuten og den som ber om hjelp, har lært det de har kommet sammen for å lære. Men satt på spissen vil jeg ikke utelukke at varigheten av terapien egentlig bare er avhengig av den tiden terapeuten trenger for å lære det han skal lære i møtet mellom de to. Og hva som er terapeutens «pensum», både som ‘terapeut’ og som menneske, er det ikke opp til han selv å bestemme, men blir gitt han i form av hver minste opplevelse han har gjennom hele terapiprosessen - og gjennom hele sitt liv for øvrig.
«Målet» for terapien
Dersom jeg skal være så frimodig å si noe om hva «målet» med denne opplæring (altså: terapien) kan være, må det bli at man skal oppnå en tilstand der alle disse enkelthetene som utgjør våre liv - hvert eneste pust, hver eneste tanke, hvert skritt vi tar på jorda og hvert møte med et annet menneske - blir som en gudstjeneste hvor vi i økende åpenhet blir en kanal for den Hellige Ånd (eller den Store Ånd, Overbevisstheten eller hva vi vil kalle det). Og som ”terapeut” starter altså denne erkjennelsen med at vi innser at «den Hellige Ånd (eller den Store Ånd, Overbevisstheten...) er den eneste terapeuten».