- av psykolog Hermod Nordby Hansen
Den berømmelige flua på veggen som uforvarende måtte befinne seg inne på psykologkontoret idet kontordøra lukkes, klienten har satt seg ned og roen senker seg over terapirommet, vil kunne komme til å undre seg over hvilken ”forestilling” han er vitne til. Han vil lett kunne komme til å tenke at den moderne psykologien har gått seg vill i sine egne formuleringer og teorier. På lignende måte som den som har mistet retningen i skogen, vil flua kunne tenke at psykologen er blind for alle de åpenbare tegnene som viser retningen mot syd, mot solen, mot lyset, eller mot det jeg vil kalle erkjennelsens nullpunkt.
”Fordi psykologien har mistet kontakten med dette nullpunktet”, ville flua tenke, ”har den heller ingen målestokk for å vurdere sannheten i sitt eget ståsted. Han ser i hvert fall ikke ut til å ha ikke noe hvilepunkt utenfor sine teoretiske formuleringer. Det er som om psykologen ikke vet at den har gått seg vill, og bare fortsetter å gå videre den samme veien som han i sin tid begynte på uten å være opptatt av hvilken retning den beveger seg i det hele tatt.”
Dersom fluas iakttakelser er riktige, ville dette være det samme som om matematikken bare besto av hele tall, men manglet utgangspunktet for hele tallrekken: tallet ”0”. Matematikken ville være uten grunnlag, og derved miste mening, dersom tallrekken ikke kunne ses i forhold til ethvert fravær av alle tall.
I følge fluas perspektiv har psykologien bygget opp et imponerende byggverk av teoretiske konstruksjoner uten å ha en grunnmur som kan bære hele byggverket. Det er derfor den psykologiske praksis så lett kan ende i kaos og forvirring og en klient som sier at han ”ikke fikk noe igjen for samtalene”. Det er som om psykologen bare fortsetter å gå i den teoretiske skogen uten at han har noen tanke om hvor han beveger seg hen eller hva det er som dypest sett driver hans hvileløse vandring.
Men når man kjenner dette erkjennelsens nullpunkt, forandres alt. Så hva er dette erkjennelsesmessige nullpunkt? Og hvor finnes det?
Einstein skal være tillagt en formulering som sier at et problem kan bare finne sin løsning når man trer utenfor det nivået problemet har oppstått på. Det kan sammenlignes med oppgaven om å forbinde følgende 9 punkter bare ved å trekke 4 sammenhengende linjer:
o o o
o o o
o o o
Uansett hvordan man forsøker innenfor den eksisterende figurs grenser, vil man aldri greie det. Man vil alltid trenge 5 linjer. Men det er først når man beveger seg utenfor den kvadratiske figuren at man finner løsningen. Kan du se denne løsningen?
Hvilket nivå ville representere ”løsningen” på psykologiens problem, det nivået der man kunne vente å finne dette erkjennelsesmessige nullpunktet? Den psykologiske erkjennelsen består av begreper, formuleringer og teorier, kort sagt: av tanker. En tanke vil alltid ha en annen tanke som forutsetning og utgangspunkt i en uendelig regress. Det er som man i det gamle India tenkte at jorden ble båret oppe av en elefant, som igjen står på ryggen av en elefant, som igjen står på ryggen av en elefant osv. i en uendelig rekke uten at man noen gang kommer ned til den ”siste” elefanten som har fast grunn under føttene. For å tre utenfor denne uendelige rekken av tanker (formuleringer, begreper, teorier), må vi finne det punktet der enhver tanke opphører og kun den utenkte, urørte, ”nakne” sannhet får en sjanse til å vise seg. Dette er et erkjennelsesmessig nullpunkt der det inntrer en grunnleggende stillhet og klarhet og der ingenting, selv ikke den mest subtile tankeform, forstyrrer det innholdsløse øyeblikk. Det er dette øyeblikket A Cousre in Miracles kaller ”the Holy Instant” hvor det er meningsfullt å si noe så absurd og selvfølgelig som at bare det som er tilfelle, er tilfelle. I dette øyeblikket oppstår den bevisste kontakten med det tause nærværet i Alt Som Er. Det er dette nærværet (Tao, den Hellige Ånd, den Kosmiske bevisstheten, Brahman osv.) som taust rommer alt som skjer uten å bli berørt av noe, slik som havet rommet de enkelte bølgene. Det er kun her vi finner den grunnleggende erkjennelsen som vi kan måle all sannhet og usannhet ut fra.
Man kan komme i kontakt med dette nullpunktet på denne måten: man setter seg ned i en behagelig og balansert stilling. Man lar pusten finne sin naturlige tempo. Man fester ikke oppmerksomheten i noe punkt, men lar den flyte fritt og er åpen for alle mulige oppmerksomhetspunkter (noe i retning av det Freud kalte ”frittflytende oppmerksomhet”). Man trekker gjerne pusten dypt noen ganger som for å fylle kroppen med oksygen og slipper så pusten tilbake til sitt naturlige nivå igjen. Etter hvert inntrer det en dyp, avslappet tilstand. I denne tilstanden prøver man så å legge merke til hvordan tankene kommer og går i en uendelig strøm. Men man tenker ikke på noe som helst. Man sitter bare oppmerksomt og avventende, omtrent som en katt foran et musehull, og legger merke til hver ny tanke som melder seg for oppmerksomheten. Når man oppdager at oppmerksomheten konsentrerer seg om et spesielt tema (for eksempel hva man skal spise til middag, en viktig avtale, et sted man ennå ikke har besøkt etc.), merker man seg at man tenker på dette tema, slipper tak i det og vender tilbake til den innholdsløse (”objektløse”), frittflytende oppmerksomheten. Før eller siden kommer man til det punktet der noe helt annerledes og nytt inntreffer. Det er her man vil kunne finne fram til den stillheten som ligger bakenfor hele tankestrømmen og hvor enhver tanke bare er som en sky som flyter over en klar, stillestående himmel, oppmerksomhetens ”klare grunn”. Opplevelsesmessig kan dette sammenlignes med et gammeldags radioapparat som er feilinnstilt i forhold til stasjonen og som sender alt mulig bakgrunnsstøy i tillegg til det programmet man ønsker å høre på. Så skrur man litt på søkeren slik at all bakgrunnsstøy plutselig forsvinner og man hører kun radiosendingen helt klart og tydelig, uten forstyrrelser.
Når man observerer tankene (istedenfor å tenke dem), vil man etter hvert komme i kontakt med en dypere indre ro. Man vil da oppleve en klar, stillestående og ”ren” bevissthet som ikke er forstyrret av støyen fra tankestrømmen. Det er dette tankestille rommet som er erkjennelsens nullpunkt. Når man har funnet dette punktet i seg selv, er det ikke lenger snakk om hvilke tanker som er sanne og hvilke som er ”syke” eller ”nedbrytende”. Det er selve det å tenke (i hvert fall det å tenke uten en klar bevissthet om at en tanke bare er en tanke, og ikke virkeligheten) som er det problematiske. Virksomheten til en person som har åpning mot dette erkjennelsesmessige nullpunktet, vil ha en forankring i den stillheten der alle ordene og teoriene, alle tankene, springer ut fra. Han vil ha klarhet i sitt sinn og åpenhet i sitt hjerte. Han vil se klientens, og sin egen, flerdimensjonale virkelighet og alt han sier og gjør vil ha sine røtter ned i dette tanketomme rommet. Han vil være ubetinget tilstede i den terapeutiske relasjonen og trenger ikke søke til ”abstrakte” verbaliseringer, statistiske sannsyneligheter eller noe annet som trekker hans oppmerksomhet vekk fra det som foregår, her og nå. Fordi han er fullt ut tilstede i seg selv (noe han bare kan være om han er åpen mot ikke-tenkningens stillhet), vil han også kunne være åpen for klienten. Det er nettopp denne åpenheten som er det ”terapeutiske” prinsippet – en ubetinget åpenhet mot alt det som er tilfelle i klienten og i terapeuten selv.
En person som mangler denne åpenheten mot den ordløse, tanketomme stillheten, vil være lukket inne i en mental labyrint, uten at han noen gang vil ha mistanke om dette. Hans verden vil være en verden av tankebilder. Alle ordene han bruker oppstår ikke fra den stillheten som ligger utenfor ordene, men er kun født av andre ord og har ikke annet innhold enn den verbale, tankestyrte kvaliteten. Mens den som har tilgang til den underliggende stillheten kan overføre informasjon mellom ulike nivåer, kan den som mangler denne tilgangen kun oversette mellom ulike uttrykk innenfor det samme verbale nivået. Han vil ikke kunne tilføre dialogen noe kvalitativt nytt; kun øke kvantiteten i det som allerede foreligger. Han vil være bundet av kvadratets 9 punkter og kan ikke gå utenfor det bestående for å tilføre et problem en reell løsning.
Han vil møte klientens ytringer med verbale innspill som nok er forskjellige fra klientens, men som befinner seg på det samme energetiske nivået. Han vil møte klientens tanker med egne ”faglige” tanker. Men derved tilføres ikke klienten noe nytt. I heldigste tilfelle vil klienten oppnå å kunne se nye sammenhenger og å få ny innsikt. Men dette er kun ”kvantitative” endringer. Det representerer ingen reell forandring i klientens opplevelse av seg selv og sitt problem. Selv om han nå vet at hans tilstand kan kalles angst og forstår hvor angsten kommer fra, vil han fortsatt være redd. Han har fått ny, kvantitativ innsikt, men han er ikke kvalitativt endret. Han har ikke blitt berørt i selv kjerneforholdene i sitt problem.
Når den psykologiske virksomheten utøves fra den indre stillheten som korrigerende sannhetsanker, vil terapeuten kunne tilføre noe helt annerledes og nytt i forhold til klientens ytringer. Klienten vil (som regel) uttrykke seg i et språk der ordene er preget av en splittelse mellom det ”mentale” nivå og det kroppslige, ordløse nivået, det som rommer alt det følelsesmessige og opplevelsesmessige som har blitt spaltet fra i løpet av klientens utviklingshistorie. Det er nettopp denne avspaltningen som er årsaken til hans problemer. Det er nettopp denne splittingen mellom ord og opplevelse (eller mellom tanken og det u-tenkte, ikke-språklige, kroppslige) som er kjernen i alle ”psykiske problemer”. Terapeutens oppgave er fremfor noe annet å få dette ikke-språklige hos klienten i tale. En forutsetning for dette er nettopp at terapeutens eget språk har blitt (for å bruke et begrep hentet fra Alfred Lorenzer:) ”rekonstruert”. Dette forutsetter at terapeuten har opphevet denne splittelsen i seg selv og har en språkfunksjon hvor ethvert uttrykk henter næring fra røtter i dette ikke-språklige, underliggende nivået. Da vil han så å si kunne komme ”perpendikulært” (eller vinkelrett) på klientens endimensjonale språk. På denne måten vil han kunne utgjøre en reell forskjell i klientens liv. Han vil tre utenfor det nivået klientens ”problem” befinner seg på og tilføre klienten den han trenger for at også han skal kunne ”rekonstruere” sitt språk (og dermed sin opplevelse av seg selv og verden).
Et ”sunt” menneske er et helt menneske. Det er et menneske som har opplevelsesmessig tilgang til alle de ulike energetiske nivåene som finnes i menneskesinnet: det fysiske, det emosjonelle, det mentale og det åndelige. Når man søker tilflukt i tankeformene (enten disse er hverdagens vanlig tankestrøm eller den mer ”faglige”, reflekterte tanke), begrenser man sin opplevelse og stenger ute betydelige aspekter ved menneskesinnet. Som Alan Watts sier det: ”Man spiser menyen istedenfor middagen.” (Alan Watts: Zen-veien, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1973)
I samme grad som et menneske har splittet av vesentlige sider fra sin bevisste selvopplevelse, i samme grad er dette mennesket offer for forvirring og uklarhet. Når denne splittelsen kommer over en kritisk grense, vil dette menneske oppleve at noe er galt. Et slikt menneske kan bare hjelpes når det blir møtt av personer som 1) forstår at denne kaotiske tilstanden har oppstått av den omtalte splittelsen mellom tanken og alt det som ligger utenfor tankens ”område”, 2) som verken er redd for denne splittelsen eller søker tilflukt i en språkforstyrrelse som opprettholder splittelsen mellom tanken og den ikke-språklige stillheten og 3) som gradvis vil kunne vise vei mot en hevelse av denne splittelsen i klienten ved selv å være forent med denne helhetlige energien i seg selv. Den eneste garantien for at en fagperson skal utvikle disse ferdighetene, er selvfølgelig at han oppnår tilgang til det ordløse rommet i seg selv. Da først får han et ståsted hvor han kan vurdere innholdet i klientens ytringer. Fordi han ser helheten i seg selv, kan han også se helheten i klienten. Fordi han har tilgang til alle rommene i sitt indre, kan han møte klienten på en helhetlig måte som bidrar til at alt det uutalte, ordløse, avspaltede i klienten endelig kan finne sitt uttrykk.
Et slikt språk hos terapeuten er ikke nødvendigvis full av ”faglige” sjargonger. Det er snarere et enkelt og jordnært språk; er språk som formidler mening på en dirkete og kanskje til og med lavmælt måte. Det er et sant språk som aldri sier mer enn det den talende kan stå inne for og som er villig til å gå tilbake på enhver påstand som viser seg å ikke stemme overens med ”fakta”. Det er et prestisjefritt språk, et utvekslende, gjensidig språk. Det er hjertets språk som evner å skape et trygt rom der klienten vil føle seg ivaretatt og fri til å finne sin egen indre sannhet. Kort sagt: det er et helbredende språk som lindrer smerte, bygger broer og gir håp.
Dersom flua vår hører dette språket, vet den at den er i et trygt rom og vil rolig lukke alle de tusen øynene og drømme sine søteste drømmer om sommer, åpne syltetøyglass og ferske kukaker.
Comments