• livaker0

Jesus døde ikke for våre synder

Helge Hognestad (debatt i Vårt Land mars-mai 2021):


Siden midten av mars har det pågått en debatt i Vårt Land med utgangspunkt i en kronikk jeg skrev, hvor jeg stilte spørsmål ved kirkens lære om Jesu soningsdød, «Jesus døde ikke for våre synder» (13.mars). Jeg gikk inn på det historiske og konkluderte med at det er tid for at kirken våkner, tar et oppgjør med tvangstankene fra oldkirken og reformasjonen, blir med på bevegelsen som ser at mennesket i sitt indre er forbundet med «verdensvesenets gåtefulle kraft» (Havel), og forkynner det den er satt til - evangeliet: at hvert menneske har gudsriket inni seg. Og at vi er her for at materien skal guddommeliggjøres.


Avisen kommenterte på lederplass at kirken ikke må gi opp å formidle «at Kristus har sonet våre synder». Det er et av dogmene i kirkens fundament som «vi ikke har råd til å glemme» og som «kirken aldri kan slutte å snakke om». Det at «Kristus har sonet for menneskehetens synder» er en sannhet som kommer til å bli stående «så lenge vi har en kirke». Jeg svarte at jeg ville hevde det motsatte. Skal kirken være det salt og lys den har fått i oppdrag å være, må den slippe denne gamle forestillingen, som bare tjener til å holde folk nede, og som beskriver redning fra et fall som aldri har funnet sted. Vi mennesker er ikke falne, fortapte syndere, men skapninger underveis, omsluttet av guddommelig kjærlighet. Vi er ikke ferdig utviklet, vi står midt i evolusjonen. Det kristne budskapet, slik jeg forstår det, er at veien er å «korsfeste ego» som Jesu korsfestelse viser. Det betyr at menneskets begrensede bevissthet og rasjonalitet ikke må få lede og bestemme. Vi må åpne for en høyere bevissthet, søke en dypere visdom og overgi oss til den. Og den har vi tilgang til i vårt indre.


Påskemyten

Biskop Halvor Nordhaug (Bjørgvin) og teologiprofessor Marius Timmann Mjaaland (UiO) skrev så i en lengre artikkel at «påskedrama er mye mer enn en evolusjonær utvikling i retning av større innsikt». Min måte å lese tekstene om korsfestelse og oppstandelse på, gir dem en symbolsk eller illustrerende karakter. «De skaper ikke en ny virkelighet» men blir uttrykk for en almen og universelt pågående prosess. «Påskens hendelser mister sin frelseshistoriske betydning og blir egentlig overflødige». Jeg minnet biskopen og professoren på at de leser bibeltekster med kirkebriller og ser det som bekrefter kirken som institusjon. Jeg skrev at «påskefortellingen bør leses som myte». Det betyr ikke at fortellingen er usann, men at den har et dypere og sannere innhold enn den overflatiske, ytre fortellingen. «En myte gjør det utvendig som er innvendig» (Kierkegaard). Myten framstiller en indre virkelighet som en ytre hendelse. Påskefortellingen handler om en indre virkelighet. Det betyr at hvis vi i dag leser den som faktisk historie, reduserer vi budskapet i forhold til den dype innsikten som skapte den. Det handler bl.a. om overgivelse, at en stiller jegbevissthet, rasjonalitet og evner til rådighet for en høyere vilje, en måte å leve på som fører til dypere innhold, mer liv, mer glede, mer mening, indre veiledning, inspirasjon og dører som åpner seg - «oppstandelse».


Etter min mening forvalter kirken den dypeste visdom som finnes i verden. Påskemyten inneholder en innsikt som «ingen av verdens herskere har kjent til» som Paulus sa, en visdom som kan hjelpe oss til å skape en ny virkelighet.


Oppstandelsen

Professor Karl Olav Sandnes (MF) skrev så at «bærebjelken er borte» i min teologi (14.04). Han mente at jeg «tegner en frihåndstegning» av Jesu oppstandelse. Han understreket at kroppen har vært en del av den kristne tro på oppstandelsen fra begynnelsen av. «Dette er bærebjelken som er borte hos Hognestad». Og da blir det bare en «indre virkelighet og å lytte innover». Her er intet evangelium for kroppen, slår Sandnes fast, «ingen bekreftelse av Gud som skaper». Jeg svarte at det er ikke slik jeg selv opplever det. Det nye testamentes påskebudskap hjelper meg til å leve fysisk til stede i denne materielle verden, det er bærebjelken i mitt daglige liv. Impulsen fra den oppstandne leder meg. Der min «sterke», utålmodige jegbevissthet og begrensede rasjonalitet får meg til å ta kortsiktige beslutninger, bringes jeg stadig til nye tanker og nye veier av en kraft og visdom som jeg forbinder med Kristus.


Jeg skrev at det ikke var noen fysisk Jesus som viste seg. De første kristne hadde syn av den oppstandne. Derfor kunne også de senere forfattere (evangelister) lage fortellinger om at han gikk gjennom vegger og stengte dører, og plutselig var der og like plutselig var vekk. Sandnes skrev så at påsken for meg egentlig «ikke handler om Jesus, men er noe som skjer med oss stadig» (30.4). Han understreker at Jesu oppstandelse har med kroppen å gjøre, og at det hos meg handler om «oss og vår spiritualitet, ikke hva som hendte Jesus».

Jeg svarer bl.a. at påsken handler om våre liv (ikke publisert). Og at jeg ikke ser noen motsetning mellom det som hendte med Jesus og det som handler om oss. Jesus kalte seg «Veien» og de første kristne ble kalt «de på veien». Korsveien. Paulus er helt tydelig på at den veien ble hans valg, som f.eks. der han beskriver sitt møte med en konfliktfylt menighet i Korint: «Jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet» (1.Kor.2). For ham betød det at han selv ikke opptrådte «med fremragende talekunst og visdom» som han sier, men våget å stå der «svak, redd og skjelvende» (korsfestet). Han visste at det var på den måten gudskraften kom igjennom. For Paulus viste Korset veien til nytt liv, «oppstandelse». Korset var måten å leve på.


Evangeliet om gudsriket inni.

Biskop Nordhaug skrev så en ny artikkel om betydningen av påskeevangeliet og kirkens tradisjonelle soningsteori, og om mitt syn på Jesu død (6.05). Jeg svarer følgende (ikke tatt inn i avisen):

Biskop Halvor Nordhaug har behov for å slå fast at den tradisjonelle kirkelige forsoningsteori har gyldighet, at Jesus døde for våre synder – «slik skjer gjenopprettelse av syndens skade gjennom Jesu lidelse og død» sier han. «Syndstilgivelsen og frelsen ligger i stedfortredelsen». Biskopen trekker linje fra ropet om rettferd fra Minneapolis (dom over mordet på Georg Floyd) til Jerusalem, og mener at Jesu soningsdød «rommer et moralsk berettiget oppgjør med uretten som mennesker har lidd gjennom tidene».


Nordhaug henviser bl.a. til Paulus, 2.Kor.5.21, at Gud gjorde Kristus «til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet». Nordhaug vil vite fra sitt greske Nytestamente at Paulus skriver genometha som betyr «bli», ikke «få». Paulus som selv opplevde en indre forvandling synes altså å si at troen førte til forvandling, «metamorfose» som han sier et annet sted (2.Kor.3.18). Den troende blir gudsrettferdighet. Dersom troen har betydning i ens liv, fører det til indre forvandling – og en bidrar til rettferdighet i verden. Det er noe annet en tradisjonell kirkelig forsoningsteori.


Nordhaug kaller min kristendomsforståelse «svært alternativ». Jeg har forsøkt å lese de nytestamentlige tekster uten kirkebriller (tolkning som bekrefter kirken som institusjon), og da ser jeg noe annet. Jeg ser ikke at evangeliet er at Jesus døde for våre synder, men at mennesket har gudsriket i sitt indre, slik Jesus sa (Luk.17.21) og slik Paulus opplevde det, «Kristus lever i meg». Det er motsatt forestillingen at mennesket er en «synder» som trenger et sonoffer.


Jeg har forsøkt å forstå denne motsetningen som en «tvangstanke» som rammet menneskeheten da menneskene drepte Jesus, Gudssønnen. Det var en ugjerning som det måtte gjøres opp for. Jeg har her henvist til et utsagn av Jesus, hvor han sier at ugjerningen ikke ville «tilgis i æonen» men innebære skyld i «en æons synd» (Mark.3.29). Dette svarer til gammel buddhistisk innsikt, at det å slå en opplyst i hjel får fatale konsekvenser på det kollektive plan i mange generasjoner. Det fokus på synd, skyld og soning som har vært i alle århundrer etter korsfestelsen kan være uttrykk for dette, en nødvendig traumebearbeiding, som kirken har tatt ansvar for.


Hvis «æon» (gresk aion) betyr en astrologisk tidsalder (ca.2000 år), betyr det at bearbeidingen av traumet etter mordet på Guds Sønn (den opplyste), snart er gjennomlevd. Vi kan rette oss opp og ta inn det opprinnelige evangeliet om gudsriket inni. Det kan bety et befriende bidrag til en helere verden.


2 visninger0 kommentarer