Utdrag fra EN REISE MOT SOLEN
Innholdsfortegnelse
I Åpning 9
II Bjørneklanen 13
III Kjerringtind 17
IV Hatten 22
V Atoklinten 27
VI Runebommen 32
VII Leaibolmmái 37
VIII Stállu 41
IX Lifjell 45
X Urfolk 50
XI Ulven 55
XII Skole 60
XIII Beaivvi 64
XIV Stillheten 68
XV Tempelhaugen 72
XVI Bjørnen 77
XVII Atlantis 81
XVIII Snø 86
XIX Sáivu 91
XX Frigjøre linjer 95
XXI Sáráhkká 98
XXII Riser 102
XXIII Hyperborea 108
XXIV Gral 113
XXV Okstindan 117
XXVI Venus 122
XXVII Bessedør 125
XXVIII Vajne 128
XXIX Det nye 132
XXX Reinen 136
XXXI Fjellene 140
XXXII Solen 145
XXXIII Sluttet sirkel 149
Fjell 154
Samiske guder 156
I Åpning
Denne fortellingen begynner en lørdag i august 2019, på martna i Leirskardalen på Helgeland, der jeg har en stabel av den nyutgitte En reise til reinens rike i bodåpningen foran meg i tilfelle noen vil ha interesse av boken min med handling delvis lagt til distriktet her. Det er ellers Klemetspelet som er den store attraksjonen, og skuespillerne - profesjonelle og amatører - er blant de mange som sirkulerer, snakker og ler på plassen mellom andre boder der det selges lokal mat og kunsthåndverk. Det har lenge regnet tungt, men nå har solen begynt å skinne fra over kanten på fjellet imot, det står damp opp mellom hesjene der spelet oppføres, og jeg får varme stråler rett i ansiktet.
Klemetspelet forteller om samen Klemet Pedersen Krokan (1833-1915) som bodde i denne dalen etter å ha kommet over grensen med familien sin. I Sverige skal han angivelig ha drept en mann som beskyldte ham for ganning, og i Leirskardalen ble historiene etterhvert flere både om mirakler og om bråk. Spelet viser hvordan Klemet aldri fant seg til rette nede i dalen, men endte med å skape et hjem for familien under en heller helt øverst for slik å være nærmere Okstindan. Dette massivet som i dag kalles Nord-Norges tak med topper opp mot 2000 meter, kjente han godt nok til å virke som fjellfører for de vandrerne, klatrerne og geologene som søkte hit den gangen for over hundre år siden. I omtalen av spelet sies det gjerne at mekanismene som viste seg i forholdet til Klemet, gjenspeiler sider ved forholdet mellom samer og bygdefolk den dag i dag. Og kanskje er det symptomatisk at selve Klemetshelleren ble sprengt i 1994, uten at noen er blitt stilt til ansvar for det.
Jeg har sett en kveldsoppsetting av spelet for første gang og er blitt berørt av joiken, lyssettingen, av innsatsen til hundrevis av folk på og bak utendørsscenen, men kanskje aller mest av den dragningen som Klemet i Simon Issát Marainens talende skikkelse, uttrykker overfor reinen og Okstindan. På sitt dødsleie er det ikke Fader Vår Klemet har hjelp av, men en visjon av de elskede tindene farget rosa av kveldssol, og han henvender seg til dem en etter en som til et etterlengtet gjensyn med kjære personer.
I den lille boden hvor jeg sitter, får jeg blant annet hilse på Klemets kone i Marja Lisa Thomassons unge skikkelse, hun er teaterutdannet for samtidig å drive med rein i Trøndelag. Jeg møter også Ove Pettersen som har vært bibliotekar ved Samisk avdeling på Norsk Folkemuseum; han blar i boken min og forteller at han kjente Ailo Gaup gjennom 40 år, fra før Gaup ble sjaman. At han var den som hadde æren av å rette opp historiske unøyaktigheter i Ailo Gaups bøker.
Jeg blir også oppsøkt av mange mennesker som gjenkjenner etternavnet mitt og som kjente min farfar fra hans prestegjerning her gjennom nesten 20 år fra 1935, men også min far eller en av hans fire søstre fra prestegården på Hemnesberget. Her på martnan befinner vi oss dessuten like ved gården Holmslet, hvor prestefamilien var evakuert under krigen, mens presten selv, Hans Våge Gjeitanger, ble satt i fangenskap på Grini.
Og det er takket være min farfar og min far at jeg har tilbrakt mange somre her på indre Helgeland. De anla hytte ved Røssvassbukt i 1953, som hele familien brukte da jeg var liten, og som jeg i voksen alder overtok og jevnlig besøkte inntil jeg flyttet til det spirituelle økofellesskapet Damanhur i Nord-Italia i 2007. Og jeg er både rørt og takknemlig over at så mange finner det bryet verdt å kontakte meg, med bakgrunn i kjennskap til min familie. Men det er nesten 40 år siden farfar var her siste gang, min far er død og bare to av tantene mine lever fortsatt. Og jeg som føler meg som en slags fortapt hjemkommen, er her likefullt med et annet livssyn enn prestens. Jeg har i mange av mine valg, og også i tidligere bøker, villet korrigere kirkens syn på hvem Jesus var, og følgelig hvem vi er som mennesker. Og jeg var under skrivingen av En reise til reinens rike svært opptatt av at den sørsamiske kulturen var helt usynlig som en opprinnelig del av dette landskapet, den gangen jeg vokste opp og følte meg hjemme her om somrene. Det opptar meg at kirken gjennom århundrene ikke bare har bidratt sterkt til å frata det samiske folket dets identitet, men fortsatt forkludrer mange samers forsøk på å gjenvinne den.
Ettersom de mange oppmøtte samles om opptredener og foredrag, blir jeg sittende litt i den stadig varmere boden, men på et tidspunkt klarer jeg ikke å la muligheten gå fra meg; det har regnet for lenge, sikten har vært for dårlig, jeg ser for meg tinder og topper i mitt indre, så jeg pakker simpelt hen bøkene tilbake i esker, og det som nå er blitt for mye klær, ned i sekken, jeg løfter alt sammen ut bakdøren i den lille salgsboden, over en hesje, inn i bilen, og stikker.
Veien videre innover i Leirskardalen er nå skiltet i retning av det som i turistfremstøt kalles «Norway ́s coolest cabin», oppkalt etter en av de som Klemet var fører for i disse fjellene; Charles Rabot. Jeg kjører i stadig brattere svinger opp på platået der man kan parkere like ved ett av gjerdene til reindriftsutøverne i dette distriktet. Kalvemerkingen i juli har ofte pågått her. I år fant den derimot sted ved Merraskardet, kanskje som følge av den økende fot turismen som innebærer at det i løpet av juli og så langt i august har passert 5500 personer akkurat her av samme grunn som min nå - jeg vil gå til Rabothytta.
Det er allerede ettermiddag og ingen andre som går oppover, snarere møter jeg grupper på vei ned. Jeg strever ellers med at marknadsklær og turtøy er to forskjellige ting, men nyter likefullt den solen som blir ved med å skinne oppover urene, gjennom grønnskjær over barmark og i blått over is. Fjellet jeg passerer er svart og blankt, og det kjennes faktisk som om det tar imot meg med kjærlighet.
For den som vet å spå: Kristus-energien voktes her. Okseland.
Jeg vet at særlig reinoksene trives blant Okstindan om sommeren, før de trekker ned mot resten av flokken når det nærmer seg brunsten. Og jeg har lært å knytte Kristus-bevissthet til reinsdyret som kraftdyr eller symbol. Men nysgjerrigheten kiles likevel, som om denne litt rare setningen skulle innebære at fjellene har med Kristus-bevissthet å gjøre. Jeg går videre og forsøker å riste den av meg; det kan av og til bli vel store og nok vage ord i mitt hode.
Men når det blir vidt, stort, steinrikt og åpent fremfor meg, er det som om jeg hører Klemet selv:
Det er ikke sant alt de sier om meg, mye er skrøner, for jeg passet til å bli tillagt dem. Men det er sant at jeg kunne bli sint slik samer kan bli det også i dag. Snarsint og rådvill med annet enn vold.
Jeg tror det er fordi ulykken så fort kan ramme, så alle må klare seg sjøl. Det er en stridighet som kan komme til å jenke seg hvis det blir fred mellom folkene og større forståelse for samisk vis.
Og så igjen:
Målet var å fylle seg med så mye luft at man kunne holde seg i skinnet der nede i dalen, men
det gikk jo ikke alltid slik. Der ble man sparket og misforstått. Livet under helleren var bedre. For der var det lettere å huske naturen som samarbeidspartner. Ellers gikk det lett i glemmeboka. Dere tror det var av egoistiske motiver. Men ikke bare. Lever man bedre og lysere til sinns, gir man tilbake til alt og alle.
Kald, kraftig vind. Som opphører.
Paradis er her; mitt paradis er her, og ditt. Du kan gå opp nå.
Helt oppe er det mest storslåtte ved Rabothytta at den markerer åpningen for en storslått verden av fjell og bre like bak.
Okstindan består av elleve topper som omkranser Okstindbreen. Oksskolten er Nord-Norges høyeste fjell målt til 1916 meter. Jeg ser Oksskolten, Okshornet, Okstind, Tvillingtinden, Vesttind, svartgrå og hvite mot blå himmel, med deler av den hvite breen mellom seg, og de såkalte kalvene fremfor seg. Breen er en av de eldste i Norge; i dypet av den finnes is som har ligget her helt siden istiden.
Rabothytta er del av et løypenett rundt Okstindan og ligger 1200 m.o.h helt inntil breen.
Okstindan gjelder alle vegne her. Det er de som bestemmer over sau og rein, dyr og mennesker idet de som spir holder dimensjonene oppe. I flatland eller dype daler kommer andre energier til, her er det Kristus-bevisstheten som manifesteres gjennom fjellenes utøvelse av sin dominans. Forskjellige fjell huser forskjellige folks guder og energier. Her er det ikke så mye det samiske som en mellommenneskelig opphøyethet; et dybdesyn for hva mennesket er, uavhengig av tro og religion, etnisk og annen bakgrunn.