• livaker0

Terapeutisk holdning som åndelig praksis

av psykolog Hermod Nordby Hansen


1) Hva mener jeg med ’åndelig praksis’?


I ulike tradisjoner verden over har det nedfelt seg metoder for å arbeide med livets grunnleggende spørsmål. Både innenfor den vestlige og den østlige kulturkrets finnes det grupperinger, retninger og skoler som stiller spørsmålstegn ved den offisielle versjonen av livet slik vi vanligvis kjenner det. Selv om alle disse retningene er forskjellige og preget av den kulturen de er oppstått i, synes de likevel å ha et enhetlig preg. Det finnes en grunnleggende sannhet i livet, synes disse tradisjonene å si, en sannhet som ligger utenfor (eller dypere, på et mer grunnleggende nivå enn) den offisielle oppfatningen av virkeligheten. Denne sannheten er det tause nærværet som bærer alt som er til, omtrent som havet bærer de enkelte bølgene. For å oppdage denne sannheten må mennesket benytte seg av metoder som renser sinnet for all begrepsstyrt kunnskap. Det må trenge gjennom alle de overflatiske lagene oppdragelse og vanetenkning har lagt på den menneskelige erfaring. Det må trenge ned til selve kjernen i all opplevelse, til dit hvor den grunnleggende enheten i all erfaring ligger, til det buddhistene kaller ’grunnens lysende klarhet’. Mennesket må oppgi sin identitet som ’bølge’ og se hvordan alt springer ut av, opprettholdes og til sist vender tilbake til den uendelige havet.


De ulike tradisjonene legger forskjellig vekt på hvordan dette skiftet av perspektiv skal foregå. Men felles for dem alle er metoder som skal hjelpe mennesket til midlertidig å legge til side den tankebaserte erkjennelse og åpne seg for en direkte opplevelse av den grunnleggende virkeligheten. Enten gjennom meditasjon, kontemplasjon, bønn, chanting, langdans, eller rett og slett: å si sannheten, oppheves rammene for sinnets vanlige funksjonsmåte. Dette vil sette mennesket i stand til å oppnå en tilstand av dyp indre ro og uforstyrrelighet, en tilstand som er åpen mot den underliggende enheten i all opplevelse. Fordi to ting som er like ikke kan opprettholde sin atskilte eksistensform, smelter de sammen til en høyere enhet (som vann renner sammen med og blander seg med vann, eller i dette tilfelle: det enkelte sinnet med den grunnleggende enhet i livet, med ’grunnens lysende klarhet’).


Arbeidet for å oppnå denne sammensmeltningen er det jeg kaller ’åndelig praksis’. ’Åndelig’ betyr i denne sammenhengen kun ’ikke-tankestyrt’, ’ikke-begrepsdefinert’ og peker på en virkelighetsopplevelse som er mer omfattende og helhetlig enn den tankebaserte erkjennelsen og hvor denne erkjennelsen kun er en del, og heller ikke den vesenligste delen, av denne virkelighetsopplevelsen. Ordet ’praksis’ refererer til en aktivitet som, pga. tregheten i all ny innlæring, er noe som må gjentas som en disiplinering av ens opplevelsesmåte for å oppnå et langsiktig mål.


Jeg har i alle mine år som psykolog vært opptatt av terapeutisk holdning. Det som særkjenner en terapeut fra en hvilken som helst velmenende samtalepartner, er nettopp den holdningen terapeuten møter klienten med. Den terapeuten som er mest hjelpsom overfor klienten, er den som best ”opprettholder en holdning som er preget av høy grad av konsistens”[1]. Terapeuten representerer med andre ord en synsmåte som er enhetlig, som ikke er avhengig av terapeutens tilfeldige følelsesmessige sinnstilstand og som ikke skifter fra en time til den neste – som en værhane som er offer for skiftende vinder. Det er denne holdningen som mer enn noe annet hjelper til med å binde sammen klientens assosiasjoner og utspill. Det er en holdning som ikke dømmer eller fordømmer, men som søker den grunnleggende enhet i alle klientens ytringer (eller mangel på ytringer, for den saks skyld). Den har sitt fokus på klientens virkelighetsoppfatning og, som Søren Kierkegaard sier, ”setter seg selv i parentes”.


Etter min oppfatning har en slik holdning likhetstrekk med den opplevelsesmåten som de ’åndelige’ tradisjonene har som sitt mål. Det er den samme holdningen som man må utvikle for å få øye på den uforanderlige grunnen i all erkjennelse. I den terapeutiske holdningen smelter derfor de åndelige tradisjonene og den moderne terapeutiske psykologi sammen. De har et felles mål. De skal hjelpe den enkelte bølgen (den mediterende så vel som terapeuten) til å erkjenne sin tilhørighet, og endelig sin identitet, som hele havet.


Terapeutisk holdning som åndelig praksis innebærer at ingen er født som terapeut. Å bli en terapeut er som å slipe en diamant. Man lar den dyrebare steinen gjennomgå en raffineringsprosess hvor man fjerner alt som hindrer steinens klare lys i å skinne. Det er denne prosessen som gjør terapeuter av velmenende mennesker, som har som siktemål å la den terapeutiske holdningens klarhet skinne i møtet mellom terapeuten og klienten, som er det jeg kaller den åndelige praksis.


2) Du er alltid en nybegynner


I starten av sin yrkeskarriere blir man som terapeut kastet ut i sitt arbeid, helt uten sikkerhetsnett. Etter en lengre teoretisk utdanning, tenkes det at man er kvalifisert til å få et tilsettingsforhold og det forventes at man skal yte et stykke arbeid.


Men som nyutdannet (og i mange år som relativt uerfaren) vet man med seg selv at man ikke har de ferdighetene som forventes. Men man må likevel ta i bruk den kunnskapen man har ervervet seg, selv om den er mangelfull. Som ny terapeut befinner man seg da i den paradoksale situasjonen at man må ta i bruk det instrumentet man ennå ikke har utviklet, gjøre det man kan for å utvikle det samtidig som man bruker det – og håpe på det beste.


Jeg tenker med gru tilbake på de personene jeg som nytilsatt psykolog hadde til oppgave å hjelpe til et bedre liv, et høyere funksjonsnivå eller hvordan jeg nå fortolket min oppgave den gang. Ofte satt jeg med en følelse av mislykkethet, kanskje også retningsløshet og visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre for ”å hjelpe” klienten. Mang en gang følte jeg meg som den blinde som skulle lede den lamme. Jeg kunne nok være ”flink” og si de rette formularene rent teknisk. Men jeg merket at ordene var hule og innholdsløse og ikke bidro med noe som kunne løse opp i den foreliggende situasjonen.


Lite visste jeg den gang at jeg faktisk befant med i en av terapeutens viktigste tilstander: det å ikke vite. Ser jeg tilbake på denne situasjonen i dag, kunne nok ubehageligheten i nybegynnertiden ha blitt betydelig avkortet om noen hadde sagt: ”Bare ta det med ro. Den uvitenheten du opplever er en uunngåelig del av ditt virke som terapeut. Ja, den er ikke bare uunngåelig. Den er direkte ønskelig. Den er faktisk din fremste egenskap som terapeut.” For når denne usikkerheten (eller ubestemtheten) er en integrert del av ens praksis, er det ikke en tilstand som man forsøker å unngå eller som virker forstyrrende inne på yrkesutøvelsen. Den er tvert i mot en kilde for åpen undring.


I hvert fall ble det slik med min utvikling som terapeut at jeg, etter hvert som jeg fikk mer erfaring, ble trygg på å være den som ikke visste (og heller ikke kunne vite) og som ikke har svar på alle klientens spørsmål. Jeg fikk nok en del erfaring med ulike psykologiske mønstre og tilstander og så hvordan disse kunne opptre i ulike psykiske konstellasjoner. Men dette var langt fra min viktigste kilde til erfaring og sikkerhet. Langt viktigere var at jeg betraktet denne holdningen av å ikke vite som både nyttig og verdifull. Den gjenspeiler den situasjonen man faktisk befinner seg i vis-à-vis den andre mennesket, klienten. Man kan ikke vite, og man må alltid ta det man vet – eller det man tror man vet – med den berømmelige klypen med salt. For ny erfaring eller opplevelse vil kunne forandre på det man holder for sannhet, og forhåpentligvis vil gjøre det. I denne forstand er man alltid en nybegynner. Overfor det livet som ennå ikke har manifestert seg, kan man ikke vite hva som vil oppstå.


Å utvikle en holdning til og bevissthet om være nybegynner, garanterer derfor at man er i stand til å se alt det som oppstår i møtet med klienten med en friskhet som ikke er tynget ned av fortidens oppfatninger eller framtidens forventninger. Først da kan man være tilstede i terapirommet med et ubetinget fokus på klientens assosiasjoner og opplevelse.


3) Å lytte


”Det eneste du kan gi til et annet menneske,” sa en lærer en gang under psykologistudiet, ”er din oppmerksomhet”.


Dette var nok en uttalelse som bygget på en rik erfaring hos læreren, men som jeg som ung student nok ikke greide å lodde den rette dybden i. For som ung, nyutdannet psykolog vil man så mye mer. Man er ”idealistisk” og vil gjøre en innsats i verden. Man vil gi løsninger, bidra med oppklaringer og tolkninger som åpner opp og letter klientens byrder. Man har vært gjennom en lang og spennende utdanning og har blitt full av alle mulige slags teorier og forklaringsmodeller. Man har kanskje opplevd hvordan disse teoriene har ordnet opp i ens egen usammenhengende strøm av opplevelser, og vil derfor gjerne heve klientenes assosiasjoner opp i de samme ”rene”, klare teoretiske sfærer for å hjelpe til med å lindre smerte og forvirring.


Men til tross for alle gode intensjoner, sitter man ofte igjen med en følelse av å komme til kort. Etter at timen er ferdig oppdager man, i hvert fall dersom man er ærlig overfor seg selv, at klienten ikke hørte på de forklaringene og fortolkningene man så rundhåndet delte ut. Nærmest som en trøst innfører man begrepet ”motstand”. Klienten ”motsetter” seg sin behandling, sier man. Klienten yter ”motstand” mot sitt eget beste.


Neste gang klienten kommer, fortsetter man med å dele ut samme medisin. Men det er ikke så lett å få øye på at det er medisinen det er noe i veien med. I dette tilfelle er medisinen faktisk med på å opprettholde sykdommen. Både klientens og terapeutens oppfatning av sykdommen befinner seg på samme nivå, og klienten er ikke hjulpet av å bytte ut sin oppfatning med terapeutens. Selv om terapeutens oppfatninger har (eller i hvert fall burde ha) en sterkere forankring i teorier og forskningsresultater, står den like fjernt fra klientens opplevde problem som det klientens egen fortolkning av sin situasjon måtte være. Den består kun av teorier om problemet og er like lite egnet til å løse problemet som blomsterstøv er i stand til å blande seg med vann. Terapeutens teorier svever over problemet og kan derfor bli like mye en del av forsvaret som det klientens egen forklaringsmodell er.


Man kommer lett inn i denne posisjonen fordi man bryter mot den enkleste av alle terapeutiske ”forholdsregler”. Man forsøker å gi klienten noe annet enn ens oppmerksomhet. Man har glemt den viktigste egenskapen hos en terapeut. Man har glemt å lytte.


Det er kanskje selve lyttingen som mer enn noe annet kan gjøre den terapeutiske virksomheten til en åndelig praksis. I alle de åndelige tradisjonene går nettopp den åndelige praksisen ut på å etablere en opplevelsesmessig kontakt med en virkelighet som ligger utenfor (eller hinsides, til grunn for, på den andre siden av osv.) ens vanligs besvissthetsstrøm. Dagligbevisstheten (eller det jeg har vært freidig nok til å kalle ”Remabevisstheten”) beskrives av disse tradisjonene som det ytre laget av en mer omfattende bevissthet. Den henger sammen med og er en del av denne bevisstheten. Men de fleste er ikke klar over dette fordi de identifiserer seg utelukkende med den begrensede og begrensende overflatebevisstheten. Den enkelte bølgen tror den er noe atskilt, noe enhetlig i seg selv og ser ikke hvordan den henger sammen med og er avhengig av hele havet. Uten havet, ingen bølge. Bølgen er kun til som et moment i havets bevegelser. For at denne bevissthetsdelen skal oppheve sin tro på sin atskilte eksistens, må den åpne seg for en virkelighet som er større enn seg selv. Dette kan kun skje når den enkelte delen lærer seg å lytte, lytte til det hav av bevissthet som omgir det og som gir det dets eksistens.


For en terapeut handler det derfor først og fremst om å lytte. For det første dreier det seg naturligvis om å lytte til det klienten har å si. Dette høres kanskje ut som en selvfølgelighet, men er det ikke. Lytting er en kunst og som i enhver annen kunstart har man også her både gode og mindre dyktige kunstnere. Ofte innebærer den aktiviteten vi vanligvis kaller å lytte at man leter etter en mening som skjuler seg bak de ordene klienten sier. Man lytter for å forstå, slik at man kan oversette klientens uttrykk til ord og meninger som man er mer fortrolig med selv.


Dette kan vel knapt kalles lytting i egentlig forstand. Om det kunne benevnes som lytting, er det vel kun snakk om å lytte med hodet, om intellektuell lytting. Men vi kan tenke oss en dypere form for lytting, nemlig å lytte med hjertet. Det er dette jeg vil kalle å gi klienten sin oppmerksomhet. I denne formen for lytting er ikke valg av ord vesentlig – verken klientens eller terapeutens valg av ord. Oppmerksomheten er i høyere grad rette mot det ”rommet” der klientens setninger og ord springer ut fra. Det kan være en kvalitet ved stemmen til klienten som fanger oppmerksomheten mer enn at han akkurat nå snakker om moren eller faren sin. Terapeuten blir like mye, og kanskje langt mer, opptatt av det som uttrykkes i og av pausene mellom ordene. Terapeuten er opptatt av den tause, stilltiende virkeligheten som former klientens uttrykk.


I slike situasjoner har ikke terapeuten andre oppgaver enn å lytte – taus, fordringsløs og med det Freud kalte ”frittflytende oppmerksomhet”, uten å holde noe fast, uten å stenge noe ute. Det er selve lyttingen som er det terapeutisk virksomme, som bidrar til å øke, styrke eller frembringe nettopp det lyttingen fokuserer på: stillheten bak ordene. Lyttingen er nærmest som en alkymistisk prosess som foredler klientens metalliske verbaliseringer til terapeutisk, erkjennelsesmessig gull.


En forfatter som har skrevet innsiktsfullt om lytting, er nobelprisvinneren Herman Hesse. I boka ”Siddharta”, som nærmest kunne kalles ”lyttingens evangelium”, lar Hesse hovedpersonen møte den livskloke fergemannen Vasudeva. På det tidspunktet han treffer Vasudeva, har Siddharta bak seg en lang vandring gjennom de forskjelligste geografiske og sjelelige landskap. Han er nå klar for en ny start. Mens Siddharta har vandret omkring i livet, har Vasudeva vært fergemann og har bodd ved elven hele livet. Nå har han blitt gammel og vis med ”munterhetens viten som strålte i hans øyne”[2]. Da Siddharta kommer til fergemannens beskjedne hytte, tar han med seg Siddharta ned til elven og ber han fortelle om sitt liv. Så skriver Hesse:


”Mens han snakket, lenge, mens Vasudeva satt ved siden av ham og lyttet med stille ansikt, følte Siddharta denne lydhørhet sterkere enn noen gang før, hvordan hans smerter, hans engstelse og hemmelige håp strømmet over i den annen og vendte tilbake til ham der borte fra. Å vise denne tilhøreren sitt sår var det samme som å bade det i elven til det ble kjølig og ett med elven. Og mens han ennå snakket, mens han ennå skriftet og bekjente, følte Siddharta mer og mer at det ikke lenger var Vasudeva, ikke lenger var et menneske som hørte på han, at denne urørlige lyttende opptok hans skriftemål i seg som treet opptar regnet, at denne urørlige var elven selv, at han var Gud selv, det evige.”[3]


Siden han ble lyttet til så intenst av fergemannen, lærte Siddharta på samme måten å vende oppmerksomheten innover og å lytte til seg selv:


”Fremfor alt lærte han å høre, å lytte med stille hjerte, med ventende, åpen sjel, uten lidenskap, uten ønske, uten dom, uten mening.”[4]


Hesse tok i bruk metaforer fra østlige visdomstradisjoner da han skrev denne vakre boka. Men vi skal snart se at hans oppfatning av hva en slik lytting fører med seg, på mange måter foregriper mer moderne faglige beskrivelser av terapeutisk holdning.


4) Å gjøre sine tanker utenkte


I mellomkrigstiden ble det utgitt en bok av den amerikanske semantikeren Alfred Korzybski. Den het ”Science and Sanity” og fikk stor betydning for det intellektuelle miljøet. Den berømte setningen ”Kartet er ikke terrenget” er faktisk hentet fra denne boken. Siktemålet til Korzybski var, forenklet sagt, å gi et bidrag til ”bevisstheten om abstrahering”, mao. å klargjøre hva som skjer når man beveger seg vekk fra det sansbare her-og-nå-nivået og over i fortolkende, semantiske abstraksjoner. For å oppnå dette, utviklet han sinnrike innretninger som skulle vise, og dermed øke bevisstheten om, hvordan denne prosessen foregår og hvilke konsekvenser dette får for vår erkjennelse.


Det er min erfaring at denne bevisstheten om abstrahering er noe av det som er vanskeligst å utvikle, både for terapeuten og klienten. Man blir som regel møtt med uforstand og hoderisting når man forsøker å sette lys på hvordan vår evne til abstrahering, eller noe som betyr det samme: vår evne til å tenke, kan fjerne oss fra vår mulighet til å gå inn i, og å være ett med, den foreliggende situasjonen – enten dette er det terapeutiske møtet eller man befinner seg i kassa på Rema. Det å være ”bevisst” er nettopp å favne den tilstanden som innser at våre tanker bare er bleke speilbilder og fortolkninger av virkeligheten og ikke denne virkeligheten selv. Den som ikke ser denne forskjellen mellom tanke og virkelighet, ender gjerne opp med, som Alan Watts uttrykker det, ”å spise menyen istedenfor middagen”[5]. Bevisstheten om abstrahering, eller det å vite at tanker bare er tanker, åpner sinnet for en virkelighet som er rikere, lodder dypere og er mer omfattende enn den som våre tanker kan formidle. Som terapeut er bevisstheten om abstrahering en nødvendig forutsetning for å kunne lytte med hjertet til klienten og være til stede i terapirommet på en måte som hjelper klienten til å tre ut av de begrensningene vedkommende har lagt på sin opplevelse.


En psykoanalytiker som var opptatt av denne distinksjonen var W. R. Bion. I boka ”Attention and Interpretation” skriver han mye om hvordan tanker hindrer terapeuten i å være til stedet for klienten. Våre tanker er en funksjon av vår evne til å minnes og våre ønsker om det som kommer til å skje.


”For det første må terapeuten utvikle en positiv disiplin som går ut på å sette til side minner og ønsker. Jeg mener at det ”å glemme” ikke er nok. Det som trengs er en handling som hindrer at minner og ønsker oppstår.”[6]


Når terapeuten sitter overfor klienten, må han være fullt til stede i hele den nyanserikdommen som utspiller seg i terapirommet i dette øyeblikket. Tanker om det som har vært, hva terapeuten kan ha lest om klienten, opplevd sammen med vedkommende eller hva han ønsker skal komme ut av timen, virker forstyrrende inn på opplevelsen og motakeligheten av klientens virkelighet.


Bion fortsetter:


Vi kan undre oss over hvilken sinnstilstand som er ønsket velkommen dersom ønsker og minner ikke er det. Et begrep som vil uttrykke tilnærmelsesvis det jeg ønsker å si, er tillitsfullhet (”faith”) – en tillit til at det finnes en grunnleggende virkelighet og sannhet – den ukjente, ukjennbare, ”formløse uendelighet”.[7]


Bion går så langt som til å si at terapeuten må ”uendeliggjøre seg gjennom opphøret av minne, ønske, forståelse”[8]. Dette er et helt essensielt anliggende for enhver terapeut, hevder Bion.


”Dersom man ikke praktiserer denne disiplinen tilfredsstillende, vil dette føre til en stadig svekkelse av observasjonens kraft, noe som det er essensielt å opprettholde.”[9]


“Observasjonens kraft”. Det å gi et annet menneske sin fulle oppmerksomhet, utløser en kraft som kan forandre den andres psykiske fungering. Terapeuten oppnår å være en kanal for denne kraften når han greier å disiplinere seg slik at han ikke forstyrres av sine tanker. Først da kan han være fullstendig til stede i situasjonen. Først da kan han bygge en bro mellom klientens beskrivelser av sin situasjon og ”løsningen” (eller kanskje heller ”utløsningen”) av klientens spenninger inn i den ”formløse uendelighet”.


Her ser vi på nytt hvordan de ulike tradisjonene – både den ”åndelige” praksis og den faglige holdningen – smelter sammen og trekker i samme vei. Bions beskrivelse av den terapeutiske holdningen, som bl.a. medfører en sinnstilstand der man kvitter seg med alt overflødig, forstyrrende materiale, er den samme tilstanden man forsøker å oppnå i den meditative opplevelsen. Det finnes ingen bedre måte å uttrykke hensikten med den meditative opplevelsen enn nettopp Bions ord (som jo etter hans oppfatning er et nødvendig utgangspunkt for den som vil oppnå en terapeutiske holdning): en opplevelsesmessig kontakt med ” den ukjente, ukjennbare, ”formløse uendelighet”.


5) Aksepteringens vei


På et seminar sa den amerikanske psykologen Kenneth Wapnick: ”Seek not to change the client. Seek to change your mind about the client”[10].


Når man sitter overfor klienten, har det lett for å snike seg inn et ønske om at klienten skulle tenke og fungere annerledes enn det vedkommende gjør. ”Dersom han bare kunne innse at …. så ville han få det så mye lettere.” Når terapeuten ikke er klar over at slike tanker har dukker opp, vil de naturligvis føre til at de virker styrende inn på ens handlinger. Han vil forsøke å hjelpe klienten til å se seg selv på en annen måte. Man forsøker å ”forandre” klienten gjennom sine velmente fortolkninger og forslag om bedre måter å tilnærme seg den foreliggende situasjonen på.


Det man gjerne ikke innser ved en slik framgangsmåte, er at den rommer en skjult beskjed til klienten om at vedkommende ikke er bra ”nok” slik han er. Klienten ”burde” gjøre noe for å ”forbedre” seg – i hvert fall for å forandre seg.


Men det er jo nettopp en slik tankegang som har ført klienten inn i terapirommet i første omgang. Bedre enn noen terapeut ”vet” klienten at han ikke er ”bra nok” slik han er og at han ”burde” ha vært annerledes. Men uansett hva klienten har gjort, har det ført til at alt bare har forblitt akkurat slik det er. Det er jo derfor vedkommende har oppsøkt terapeuten. Terapeutens velmente, men skjulte beskjed om at klienten skulle ha vært annerledes, fører til at terapeut og klient inngår i en stilltiende overenskomst om å ”forandre” klienten. Men dette er en kontrakt som aldri kan bli oppfylt. Når klienten aldri har greid ”å forandre” seg selv, er det helt utenkelig at et utenforstående menneske skal kunne gjøre det. Kartet, som terapeuten (og klienten) i dette tilfelle orienterer seg etter, passer rett og slett ikke til terrenget. Det er som å kjøre bil i Norge med kart over Sverige.


Den utfordringen både klient og terapeut står overfor er i stedet å akseptere klienten akkurat slik han er. Dette er kanskje den største utfordringen alle mennesker står overfor. Folkesykdom nr. 1 er nettopp å tenke at jeg ikke er bra nok slik jeg er; jeg burde være annerledes. Det er fra denne svært anti-terapeutiske holdningen all lidelse oppstår. ”Løsningen” på all lidelse ligger nettopp i den motsatte holdningen. Terapeutens eneste oppgave er å hjelpe klienten til å akseptere seg selv akkurat slik han er, med alt hva dette skulle innebære av ”forbudte” områder og skjulte tilbøyeligheter. For det er først gjennom å akseptere seg selv, slik man er, at alt forandres.


Men ingen kan akseptere seg selv i enerom. Det å søke tilflukt i sin ensomhet er nettopp et tegn på at man ikke aksepterer seg selv. Man tar ikke sjansen på å utsette seg for den risikoen et menneskelig forhold innebærer av intimitet, åpenhet og eventuell ”retraumatisering”. For å akseptere seg selv, må man først bli akseptert av et annet menneske. Eller kanskje enda rettere: ved å åpne seg helt, slik man er, for et annet menneske og bli møtt med en holdning av aksept, i samme grad og til samme tid kan man akseptere seg selv. Det er først når klientens livslange prosjekt om å bli annerledes i stedet møtes med en fullstendig akseptering av hvordan han er, med alt hva dette innebærer, at den onde sirkelen kan brytes og helbredelsen starte.


Å være terapeutisk, er å ha en holdning som er fundamentalt annerledes enn de fleste andre måter å forholde seg på. Et aspekt ved den terapeutiske holdning er derfor betingelsesløs akseptering av klienten. Men terapeuten vil ikke kunne akseptere klienten betingelsesløst om han ikke betingelsesløst aksepterer seg selv, til en hver tid, av alt det man selv måtte romme av opplevelsesmessige utfordringer. Å akseptere seg selv er en oppgave ingen kanskje noen gang blir ferdig med. Det å akseptere seg selv er følgelig ikke en oppgave man utfører en gang for alle. Snarere er det en holdning man inntar overfor seg selv i livets skiftende gang. Også på dette området smelter den terapeutiske virksomheten sammen med den åndelige praksis: terapeuten kan hjelpe klienten til å bli ett med sin opplevelse først når han har en holdning som innebærer full akseptering av seg selv. Den aksepteringen som finnes sted i terapirommet er bare en del av, eller et ledd i, terapeutens pågående akseptering av seg selv og sitt liv som menneske.


Enhver psykologisk teori har, og må ha, et sett av grunnleggende hypoteser eller fundamentale antakelser som den ser verden ut fra. Som regel er man ikke klar over hva disse hypotesene innebærer. De fungerer som bærebjelker som det teoretiske huset er bygget på, og man ser bare huset, ikke fundamentet. Disse hypotesene eller antakelsene er ofte like ”usynlige” som selve øyet er for synet. Når vi ser et tre, er vi aldri oppmerksomme på hvordan lyset brytes i øyets linse, men kun av det resulterende bildet av treet.


Den terapeutiske virksomhet vil alltid hvile på slike stilltiende, ureflekterte antakelser. En av psykologiens historiske oppgaver har vært å katalogisere, ordne og rubrisere psykiske ”avvik” fra det som anses som ”det normale”. I dag foreligger det diagnoselister av feil, forstyrrelser og mangler som er så innfløkte og fininndelte at det er ytterst få som har den fulle oversikt. Et av premissene for arbeidet som terapeut, er å vurdere ”pasientene” (av den samme roten som det engelske ordet ”patient”, dvs. de tålmodige) ut fra diagnoselistenes briller og tilordne den tilsvarende behandling ut fra hvilken kategori man plasserer pasienten i. I de senere år har man ”kvlitetssikret” den terapeutiske virksomheten ved å gi nettopp den diagnostiske vurderingen en mer fremtredende plass.


Men i iveren etter å ’kvalitetssikre’ har man så å si kastet barnet ut med badevannet. I finsiktingen av pasientenes diagnostiske tilhørighet, har man glemt å se nærmere på sin egen. Man har glemt å se hvor man har plantet sine føtter. Man kjenner ikke sitt eget ståsted, sine grunnleggende hypoteser.


En terapeut som krever full åpenhet fra sine klienter, må være villig til å vise den samme åpenhet selv. Men det ”normale”, i betydningen: den mest utbredte, ser ut til å være den væremåten som står langt fra en som er preget av åpenhet (eller ”gjennomsiktighet” som var Jourards betegnelse[11]). Ulike teoretikere fra Freud og fremover har fremstilt den normale tilstanden som en nevrotisk væremåte preget av angst, forvirring, forsvar og tilbaketrekning fra kontaktforhold. Dersom en terapeut ikke er klar over at det nettopp er denne ”normale” nevroselignende tilstanden som så lett blir liggende til grunn for hans diagnostiske vurdering av pasienten, bygger hele den terapeutiske virksomheten på et forsvarsverk som forhindrer at terapeuten retter sitt ”granskende blikk” mot seg selv. I stedet projiserer han den diagnostiske galskapen over på klienten og går dermed selv ”fri”. ”Normal” er ”den tilstanden jeg befinner meg i” kan man da tenke uten egentlig å vite hvilken tilstand han selv befinner seg i, nettopp fordi den er ureflektert tilstede som et ubevisst utgangspunkt for handling og tenkning.


Terapeutisk holdning som en åndelig praksis innebærer et nitidig indre arbeid for nettopp å bli bevisst sitt grunnleggende ståsted. Det innebærer først og fremst å lytte innover i seg selv.


Men hva skal man lytte etter? Det er tre nivåer som blir sentrale i denne lyttingen. Det første er det nivået hvor alle de grunnleggende oppfatningene finnes; alle de forestillingene man har om rett og galt, ”normalt” og ”unormalt”, ønskelig og uønskelig, godt og ondt. På dette nivået forbindes gjerne ens biografiske forestillinger med de teoretiske overbygningene. For eksempel vil ens egne, ubevisste opplevelser av ’godt’ og ’ondt’ kunne gi opphav til mer eller mindre bevisste forestillinger om ’gode’ og ’onde’ krefter i verden.


Det ser ut som om de fleste mennesker – terapeuter så vel som klienter – stopper opp i sin erkjennelsessøken på dett nivået. Men under disse forestillingene avdekker lyttingen et nivå av dramatikk, smerte, angst og usikkerhet. Der finner man de enkelte (biografiske) opplevelsene som truet med å overvelde den man var som barn og som siden har blitt kapslet inn og stengt ute av bevisstheten. Det er opplevelser preget av sterk grad av angst, skam eller skyld når man nærmer seg dem. Det er de avstengte opplevelsene man vanligvis ikke har tilgang til, men som likevel øver et så sterkt press på personligheten som helhet at de danner grunnlaget for hele ens personlighetsutvikling.


Men kan finne fram til slike (”ubevisste”) områder ved å stille seg selv slike spørsmål som: ”Hva har jeg aldri fortalt til noe annet menneske om meg selv?”, ”Hvilke situasjoner gjør meg redd?”, ”Hva har jeg gjort som er av en slik art at jeg ville bli dødelig skamfull om andre hadde fått vite det?” osv. Den åndelige praksisen krever at man konfronterer i seg selv alle slike pinlige, ydmykende sannheter. Det er først når man er villig til å dele dem med andre at man begynner å akseptere dem i seg selv. Det er først når man kan vise andre alt det som bor i en at man kan bli gjennomsiktig.


På dette nivået viser den indre lyttingen et kvalitativt sprang over i en ny væremåte. På dette nivået beveger man seg fra det personlig og biografiske planet over i et transpersonlig, fellesmenneskelig nivå. Man befinner seg nå i en tilstand som er fri fra den ”nevrotiske” tildekningen som preger normaltilstanden. Nå er man åpen, tillitsfull, ærlig, full av toleranse, vennlighet og glede, forsvarsløs, sjenerøs, tålmodig og åpen. På dette nivået er ikke disse begrepene noe som står for uoppnåelige idealer, men egenskaper som springer naturlig ut av ens egen upretensiøse væremåte.


Å være terapeut er å ha et vedvarende ettersyn av ens holdning slik at ikke disse begrensende tilbøyelighetene stiller seg i veien for ens yrkesutøvelse. Man må bestrebe seg på å oppdage og gjennomskue disse tilbøyelighetene slik at begrensninger kan overvinnes og man kan åpne seg for den fellesmenneskelige grunn, Grunnens Lysende Klarhet, som all opplevelse, også den terapeutiske holdningen, springer ut fra.


6) Den terapeutiske holdning


Psykologien er et ektefødt barn av den medisinske tradisjonen. Dette har muligens vært dens styrke og kan bl.a. ha bidratt til at psykologien har vært i stand til å overleve som fagdisiplin. Men når det gjelder slike ting som å forstå innholdet i den terapeutiske holdning, er dette farskapet en åpenbar svakhet. De medisinske metaforene – slike som de hvite frakkene, det at legen er den som vet, som er ”eksperten”, fordi han har et finmasket vokabular som beskriver sykdommer i alle former (ut fra ”feil, mangler og forstyrrelser”) og som derfor har fokuset på alt det som har gått galt osv. – passer ganske enkelt ikke som grunnlag for en tilnærming til den terapeutiske holdningen. Man har riktignok for lengst kvittet seg med de hvite frakkene innen det ”psykiske helsevern”. Men det er vanskelig ikke å bli slått av det velutstyrte assortiment av usynlig beskyttelsesdrakter som finnes i dette ”helsevernets” indre liv. Satt på spissen kan vi si at de medisinske metaforene er like lite egnet til å beskrive den terapeutiske holdningen som en astrofysiker ville kunne overføre sin viten til det å reparere en bil.


Men det finnes alternativer. I 70-årene var jeg så heldig å tilbringe mye tid i et miljøet som oppsto rundt en indiske ”mester” (eller vismann). De opplevelsene jeg hadde både i forbindelse med å være i nærheten av denne spesielle personen (eller livskunstneren, om man vil) og, ikke minst, samspillet i den gruppen som samlet seg omkring han, har farget mitt syn på hvilke faktorer som fremmer psykiske utvikling og på hva det vil si å være terapeut. Etter min mening gir de metaforene vi kan hente ut fra dette miljøet et mye bedre grunnlag for å beskrive det som skjer i det terapeutiske forholdet og hva den terapeutiske holdningen innebærer enn den medisinske modellen.


Dersom vi bytter ut ”lege-pasient”-metaforene med slike som ”lærer-elev”-forholdet når vi vil tilnærme oss innholdet i den terapeutiske holdningen, vil noen kanskje tenke at det er ”læreren” som betegner terapeutens rolle og at klienten må nøye seg med å være ”eleven”. Men tenker man på denne måten, kommer vi ikke stort lengre enn om vi skulle bruke de gamle, slitte medisinske metaforene. Dersom man ser på terapeuten som ”lærer”, forutsetter dette at det er han som ”vet” og oppgaven vil være å overføre sin visdom og kunnskap til klienten, som da er den som ikke vet.


Vi må åpenbart nærme oss dette tema på en annen måte dersom denne lærer-elev-metaforen skal gi mening.


Det som i ettertid har vært det mest verdifulle for meg ved det som skjedde i miljøet rundt den indiske ”mesteren”, var faktisk det forholdet som oppsto mellom tilhengerne. Selv om disse forholdene ikke alltid var like harmoniske, var de likevel stort sett preget av slike ting som gjensidig respekt, toleranse for ulikhet, evne til inkludering, likeverdighet uansett bakgrunn og ”status” i livet utenfor, ærlighet i omgangen med hverandre, hensynsfullhet, prestisjefrihet som gikk på at ingen satt inne med den fulle sannhet og at alle interaksjonene derfor besto av en blanding av det å lære noe selv og det å lære noe bort.


Alt dette er jo selvsagt beskrivelser som passer godt på den terapeutiske holdningen. Dersom man skulle anvende ”lærer-elev”-metaforen på den terapeutiske holdningen, ville man kunne tenke at begge to i forholdet, både terapeuten og klienten, er elever som møtes i en relasjon der de har kommet sammen for å lære av den store ”mesteren”; og ”mesteren” i dette tilfelle vil være: den underliggende sannheten i både terapeuten og klienten og i forholdet mellom dem. Denne sannheten vil bare kunne åpenbares når terapeuten har en holdning som er ydmyk og som er klar over begrensingene i sin egen viten samtidig som han møter klienten respektfullt og anerkjenner klientens egen kompetanse.


Kineserne har et ordtak som synes å passe spesielt godt inn her: enhver sak har tre sider – den siden du ser, den siden jeg ser og den siden ingen av oss ser. I det terapeutiske forholdet kan ”den siden ingen av oss ser” betegne ”mesterens” skjulte visdom, eller sagt med andre ord: den grunnleggende sannheten som åpenbares i både terapeuten og i klienten og i forholdet mellom dem.


Den terapeutiske holdningen er det som gjør denne ”åpenbaringen” mulig. Dersom terapeuten har denne holdningen, gjør han ikke noe for ”å forkludre” sannheten i seg selv. Han verken legger noe til eller trekker noe fra; han bare registrerer det som til enhver tid er tilfelle og lar den terapeutiske virksomheten springe ut av og hvile i noe som er større enn han selv – i den grunnleggende sannheten. Dernest vier han sin oppmerksomhet til klientens situasjon, slik denne er i dette øyeblikket, i en holdning som også innlemmer klienten i den samme grunnleggende sannheten. Dette gjør han ved å lytte med hjerte både til sin egen og til klientens virkelighet. Denne lyttingen inviterer og åpner opp slik at også klienten kan gå inn i sannheten om seg selv når han beskriver sin egen biografiske historie. Fordi terapeuten ikke har behov for å omgå sannheten i seg selv (ved f.eks. å omskrive virkeligheten til et ”finere”, medisinsk vokabular), vil klienten være fristilt til også å uttrykke sin sannhet. Først da kan det terapeutiske forholdet bli et laboratorium som fremmer sannheten i dem begge. For det er nettopp sannheten, og det å si sannheten akkurat slik den er, som ”skal frigjøre dere”.


Som sagt er ingen født til å være terapeut. Å være terapeut er et livslangt prosjekt der man alltid må søke etter å åpne opp for den underliggende sannheten i seg selv. Det er en pågående bestrebelse etter å gjøre seg parat til å vise seg selv fram, slik man er, med alt hva man rommer av sårbarhet og uferdige erkjennelser, slik man vil gjøre når man sitter ansikt til ansikt med mesteren. Samtidig arbeider man med å utvikle en holdning der men ikke legger føringer på klienten slik at han vil være fri til å uttrykke sannheten om sitt liv (på samme måte som man ville gjøre det når man sitter sammen med en annen av ”mesterens” tilhengere).


Dette krever at man har en måte å forholde seg til virkeligheten på som inviterer denne sannheten inn i livet på stadig dypere nivåer av oppriktighet, prestisjefrihet og akseptering av ”det som er tilfelle”. Nettopp her smelter arbeidet med å virkeliggjøre den terapeutiske holdningen sammen med den ”åndelige” praksis. I begge situasjonene er man en elev som til enhver tid vil gjøre det som er nødvendig for å lære av den store ”mesteren”, den ”mesteren” som aldri fusker med dette øyeblikket, den som alltid taler med en ufeilbarlig stemme, den man først vil høre når man er i stand til å lytte til ”den siden ingen av oss ser”: den sannheten som er den innerste kjernen i oss alle, uberørt av all teoretisk ønsketenking og begrepsmessig forvirring, den sannheten som bærer alt det som er tilfelle like kjærlig og oppmerksomt som en mor når hun holder den nyfødte ved brystet.










Referanser

[1]Roy Schafer: The Analytic Attitude, s. 3 [2] Herman Hesse: Siddharta [3] Herman Hesse: Siddharta [4] Herman Hesse: Siddharta [5] Alan Watts: Zen-veien [6] W. R. Bion: Attantion and Interpretation, s. 31 [7] Do, s. 31 [8] Do, s. 46 [9] Do, s. 51 [10] Kenneth Wapnick: Therapy and Healing” [11] Sidney M. Jourard: The Transparent Self

3 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Elementer i den terapeutiske holdning

av psykolog Hermod Nordby Hansen For meg er det å være psykolog både noe av det vanskeligste og det enkleste som finnes. På den ene siden krever det å være psykolog at man må ha en form for livsvisdom

Det tanketomme rommet

- av psykolog Hermod Nordby Hansen Den berømmelige flua på veggen som uforvarende måtte befinne seg inne på psykologkontoret idet kontordøra lukkes, klienten har satt seg ned og roen senker seg over t

Det hellige terapi forholdet

Et notat om psykoterapi av pensjonert psykolog Hermod Nordby Hansen. Innledning Alle mennesker har en unik evne til å helbrede seg selv. Men noen ganger trenger et menneske hjelp utenfra fordi det av